Håpet er et fengsel

Nå er det sommer.

Jeg grein ikke fordi jeg har tapt, og ikke fordi du ikke vil ha meg. Heller ikke fordi du såret meg enda en gang. Jeg grein fordi jeg oppdaget at jeg ikke hadde kommet noen vei, jeg gråt for meg selv og min egen sorg. Jeg så meg selv fanget i håpets klamme klister.

Hadde du bare ikke vært så hyggelig mot meg. Skal jeg skylde på deg nå? Be deg være en jævel?

Da jeg var 19 ble jeg vilt forelsket i en dame jeg lå med. Det var ikke gjensidig. Hun var egoistisk og syntes nok jeg var masete, så hun sluttet å være hyggelig, hun unngikk meg, hun tok ikke telefonen, hun svarte ikke på en eneste tekstmelding. Jævla møkkakjerring, konkluderte jeg. Men i dag ville jeg ha takket henne, for at hun gjorde prosessen kort.

Men du. Du svarer i telefonen. Du kommer når vi har avtalt det. Du ga til og med etter da jeg tagg deg om å kysse meg. Jeg nedverdiget meg selv, og du lot som ingenting.

Kan du ikke bare være litt jævlig? Hvorfor må jeg ta ansvar for alt på egen hånd?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette. Når du er narkoman, hvordan kan du slutte på egen hånd når skapene i huset du bor i stadig fylles opp med heroin.

Nå går jeg

Nå har jeg kommet frem til en erkjennelse. Jeg vil ikke ha deg.

Det er klart jeg vil ha deg. Love to love you baby. Når jeg tenker på den lørdagsnatta, det du gjorde med meg den første gangen, skyller en bølge gjennom meg, en liten tsunami feier gjennom kroppen, og jeg blir lykkelig i et lite sekund. Det skjer ikke når jeg tenker på noen andre. Du åpnet noen rom i meg jeg ikke visste fantes. Det er merkelig. Så gammel som jeg er blitt. Det kanskje derfor du vekket så store følelser i meg. Jeg trodde det var ekte kjærlighet denne gangen. Jeg lå på gulvet hjemme og hørte på Donna Summer hele uka, og tenkte på deg. Må ha sett ganske dum ut, men det er greit, jeg bor alene.

Men jeg tenker ikke så mye på dette lenger. Jeg tenker på de stygge sidene du viser meg. Alt jeg ikke kan leve med. Du drar meg ned. Du gir meg ingenting. I beste fall en kald skulder. Du møter ikke blikket mitt. Du snakker med hvem som helst, bare ikke med meg. Hadde alle rundt meg behandlet meg slik du gjør, hadde jeg skutt meg selv. Et øyeblikk der følte jeg helt fortapt, addicted, som Kelly Clarkson. Jeg satt der foran PC-en og grein. Men jeg tok heldigvis til vett ganske fort. Jeg er voksen nå.

Det er rart. Jeg vet du er forelsket i meg. Jeg vet det, på samme måte som noen tror på Jesus. Det finnes ingen beviser, men jeg vet det. Til meg sier du at du ligger med hvem som helst. Den harry dama i taxikøen hvor det veltet ut over alt, og til og med mora hennes. Men jeg finner meg selv nok en gang utenfor døra di, og du vil bare sove.

Jeg tror du er redd. Du sa det kanskje selv, du har mange spøkelser. Men jeg syns det er svakt. Du er feig. Jeg vil ikke ha en som er så svak. Jeg er ikke sterk nok selv til å kunne rive ned den muren du har bygget rundt deg.

Kanskje du visste dette ville skje, at jeg ville komme til denne konklusjonen, og at det er derfor du har holdt deg på avstand. Men det ble en selvoppfyllende profeti.

Jeg vet hva som kommer til å skje nå, jeg har sett det mange ganger. Jeg går min vei nå, og ganske snart kommer du til å se hva du har mistet. Da står du der, og vil gi meg alt jeg har bedt om, men det for sent. Jeg har gått videre.

Til helvete med konsekvensene

Nå har jeg forsøkt alt. Jeg har oppsøkt mennesker jeg trodde ville få meg på andre tanker. Dette mennesket som jeg har begjært, og som jeg trodde jeg fortsatt begjærte, som får meg til å føle meg som en vakker voksen kvinne. Og så, i det avgjørende øyeblikket, når jeg ikke skulle tenke, bare føle, dukket ansiktet ditt opp, blikket ditt da du så meg i øya sist jeg så deg. Blikket ditt, som lo av frustrasjon.

Faen ta deg. Som alltid smiler til meg. Og ler. Og jeg kan ikke egentlig smile tilbake. Jeg forsøker, men det blir bare tull. Tipper jeg bare ser sur ut, som om jeg alltid kjeder meg, eller tenker på det alvorlige i livet. Når du er i nærheten, blir jeg selvbevisst som en saltstøtte. Jeg legger bånd på meg selv. Jeg forsøker å ha kontrollen. Det er derfor jeg ikke gir det noen tegn på at jeg fortsatt vil. Som når vi var alene, og jeg bare takket for meg og gikk. Kunne jeg sagt noe, da? Kunne jeg stoppet opp, og sett på deg, om det var noe der, om det var noe igjen? Jeg turte ikke. Jeg var redd.

Jeg som aldri er redd. Du får meg til å føle meg som om jeg er 14 år.

Jeg var ikke redd deg den gangen, da alt dette begynte. Det var Hakuna Matata. Hvorfor grep jeg ikke sjansen da? Hvor kommer denne jævla moralen fra. Hadde det bare vært deg, alene, da, hadde jeg latt det briste eller bære. Jeg har blitt avvist mange ganger, jeg tåler det. Men nå kan jeg ikke si noe til deg, for jeg vil ikke du skal tro jeg er umoralsk, et dårlig menneske, egoistisk, uten respekt for andres forhold og andres følelser. Jeg håper du skjønner at jeg det er derfor jeg ikke sier noe, og ikke gir deg noe. Jeg har respekt for deg, og dermed også henne. Jeg vil ikke gjøre ting vanskelig for deg. Men jeg skulle ønske jeg kunne si dette til deg: Ja, jeg vil ha deg. Jeg er her. Du får det du vil ha.

Det er du som må gi meg noe. Et tegn. Kom til meg.

Jeg vil ha en bit av deg. Det går ikke over!

Kan du ikke bare gi meg et kyss, på munnen. Så blir vi ferdig med det. Så får jeg et svar! Så får jeg vite. Hvordan det er. Hvordan du er. Jeg har lurt på det så lenge ...

Og så kan vi lukke øynene. Jeg trenger ikke se deg naken. Vi kan skru av lyset. Jeg vil bare kjenne deg. Oppå klærne. Og etterpå under. Jeg vil holde deg inntil meg. Jeg vil smyge en hånd under skjorta di. Jeg vil klemme deg hardt inntil meg, og høre pusten din. Bare dette.

Jeg tror at det holder for meg. Du trenger ikke gjøre mer enn det. Du trenger ikke gå over noen grense. Jeg vet selvsagt at, hvis jeg først har deg inntil meg, så vil det ikke være nok. Men nå er det nok. Denne tanken. Bare la meg føle deg.

Tror du vi er fortapt, med en gang vi begynner?

I want to come over!

Det ville og det tamme

Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så innestengt, når jeg var så sikker på at det var dette jeg ville. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så ufri, og hvorfor jeg begynner å tenke på andre jenter, når jeg la alle krefter inn for å få deg, og få deg helt for meg selv.

Kanskje jeg heller skulle sagt til deg ...

Hei du. Jeg synes du er usedvanlig vakker. Jeg har sett deg, og jeg har tenkt på deg. Jeg vet jeg kan bli forelsket i deg. Men jeg er rasjonell, og jeg kjenner meg selv. Jeg er veldig tiltrukket av deg, men jeg kan ikke ha noen kjæreste. ... Har du lyst til - å være min venn?

Det er klart, jeg ville aldri turt å si noe så direkte. Jeg sier jo aldri noe til noen, aldri noe seriøst, aldri rett ut. Det er bare smil, blikk, små ubetydelige, hverdagslige ord og mye nærhet. Til du merket at jeg så deg. Og så på deg. Og jeg vet, at jeg hadde ikke holdt det ut, om du kun var en venn som av og til sov hos meg, at det stoppet der, og du en dag gikk lei og ville ha noe mer hos noen andre. Jeg hadde blitt sjalu. Jeg vet det.

Og nå er vi der vi er nå, jeg er her, og jeg har vært her før. Vårt liv er felles og jeg vet ikke hvorfor jeg vil deles opp, hvorfor jeg vil reise bort fra deg nå, når jeg alltid sier til deg at jeg elsker deg, og jeg er sikker på at det er sant.

Hva skulle jeg gjøre med det ville og det tamme? Det ville hjertet som ville være fritt, og det tamme hjertet, som ville komme hjem. Jeg vil bli holdt. Jeg vil ikke at du skal komme for nær. Jeg vil at du skal løfte meg opp og bære meg hjem for natten. Jeg vil ikke fortelle deg hvor jeg er. Jeg vil ha et eget sted blant fjellene hvor ingen kan finne meg. Jeg vil være hos deg. («Fyrvakt», Jeanette Winterson)

Monsteret i meg

Jeg var god som gull. Jeg var verdens beste. Fordi jeg var glad, fordi jeg visste jeg var verdens heldigste, som fikk være sammen med henne, og fordi jeg sa det til henne, nesten hver eneste dag, i et helt år. Det var det beste året i mitt liv, helt til du vekket monsteret mitt. Det ER fortsatt det beste året i mitt liv. Jeg hadde det godt, hjertet mitt slo rolig og trygt.

Og jeg aner ikke hvor det kom fra, kanskje ingen steder, kanskje det alltid har vært inne i meg, og at det aldri kommer til å forsvinne.

Hver gang du kommer, vekker du et monster som bor i meg. Jeg skjønner ikke hvordan du klarte det. Første gangen. Du gjorde ingenting. Bortsett fra å bare være her. Monsteret mitt, som sov så tungt helt til nå. Etter at du vekket det den første gangen, sover det bare lett. Det sover nå, lett, men hjertet mitt slår rolig og trygt, for jeg har ikke sett deg på en stund. Jeg har til og med fått matlysten tilbake, selv om det ikke er plass til så mye.

Jeg håper at neste gang du kommer, trår du varsomt rundt monsteret mitt. Det reagerer så lett på deg. Monsteret mitt liker deg. Jeg liker deg også, derfor hender det at jeg ønsker du skal komme, selv om monsteret sover og hjertet mitt slår rolig og trygt. Selv om jeg vét at du kan vekke monsteret, og monsteret skaper kaos i meg, og kaos er det verste jeg vet. Jeg hater kaos, men jeg liker deg.

Når monsteret våkner slår det rundt seg overalt inni meg med lange svarte vinger. Det klemmer på lungene så jeg knapt nok får puste, det slår hardt utover mot ribbeina, det prøver å rive hjertet mitt i filler. Det lager et komplett kaos i kroppen min. Og når du har gått, og monsteret etterhvert har rast fra seg, blitt treigere, søvnigere, og til slutt sovner, så er det fortsatt et totalt kaos i kroppen min. Det gjør vondt i magen, det gjør vondt i brystet, og hjertet banker alt for fort. Som om det vil bruke opp alle slagene sine på deg.

Før kunne du komme hit uten å vekke monsteret. Det hendte at det snudde seg rundt et par ganger i søvnen, men det sov fortsatt tungt, selv om du var her. Jeg vet ikke helt om det bråvåknet, eller om det gikk over i en lettere søvn først. Uansett, føles det som om alt skjedde veldig fort.

Siden monsteret sover nå, og alle kroppsdelene er på plass, håper jeg at du hjelpe meg her. Ikke vekk monsteret mitt hvis du kan la være. Og hvis det våkner uansett, bare ved at du er nærheten, kanskje du kan si noe til det, få det til å roe seg. Kanskje overbevise det om å flytte ut av kroppen min. Da hadde jeg vært evig takknemlig. For monsteret hører ikke på meg. Men kanskje det hører på deg.

Fuck you. Komme hit og skape kaos i meg. Det er ingenting som tilfredsstilles.

dette skumle her

Det er storm! Ute av kontroll. Ute av verden! Du fantastiske menneske... du leser meg som en åpen bok, eller hva? Du virker så selvsikker! Sugeblikk. Satt livet ut av spill. Jeg er – for tapt. Livredd – faktisk. Jeg må berge – uavhengigheten. Krampesosiale tiltak ...

All selvkontroll er borte. Drar inn lukten av deg. Den myke skjorten din. Fortapt. Forgapt, hele min forbanna fine, løsslupne livssituasjon er snudd på hodet. Jeg må foholde meg til – at jeg ikke kan – la være, å innrette, livet mitt, etter å ha møtt deg. Ferie til sommeren? No fucking way, jeg kan ikke ... ja selvfølgelig, vi drar sammen, for jeg vil være sammen med deg, for alltid! Du, den eneste. Evig din.

Er svakhet en styrke? Nei ... be cool ... ikke bind henne med samvittighet – bind henne med sjarm! Føler hun har overtaket på meg – totalt. Noe i meg ber meg gjenvinne kontrollen over meg selv, ved å avlyse henne, ved å ligge rundt med alt og alle, drikke meg full – full – full.

Hvordan kunne dette skje?
Rolig. Bråvoksen.

Jeg har fortalt deg om problemene mine med sånn følerisk vissvass og to timer lange telefonsamtaler hvor man er oppriktig interessert i hvorvidt den andre har vært på do eller ikke, og lire av seg kliss-kliss-klisjeer og hverandre. Jeg kunne aldri flyttet 50 fokkings mil helt plutselig uten å ha noe å gå til bare på grunn av en jente. Og jeg har ingen moral. Men jeg har mista kontrollen. Jeg er – livredd. Vettskremt.

Jeg vil følge deg, min vei ...

Hvis du spør meg hvorfor det tok så lang tid før jeg så deg, har jeg ikke noe ordentlig svar.

Men jeg har sett deg. Jeg husker deg, fra den gangen. Jeg husker at du så på meg, hvordan du gransket meg med blikket ditt, bak brilleglass. Det var et møte, og jeg følte meg fryktelig dum. Du virket intelligent. Møtet var kjedelig og jeg hang ikke med. Det er rart hvordan øynene bare begynner å glippe med en gang det er noe viktig jeg bør få med meg. Du spurte hvor jeg kom fra og sånt. Jeg svarte kort, og ikke særlig bra. Det er blikket ditt jeg husker mest. Så intenst. Jeg greide ikke forholde meg til det da. Og du foreslår at det er bare fordi du har dårlig syn ...

Jeg må nok ha sett ganske latterlig ut der jeg gikk og slang arma ut til siden, åpnet og lukka hånden, som om det var noen som tok den. Du. Jeg skal ikke til noen av de jentene der, jeg skal ikke ha øl, jeg skal hjem og elske deg!

Og jeg skal opp når klokka ringer, jeg skal opp når klikka ringer for det ville du ha likt, og jeg skal opp når klokka ringer og elske deg!

å så et frø

Jeg drømte at jeg gikk tur med en hund som var helt ustyrlig. Jeg hadde sett en hundepsykolog på TV som fortalte om hvordan man skulle håndtere en hund, og få den til å respektere deg. Det var blant annet viktig at du alltid var foran hunden. Når du går ut døra, skal du gå først, hvis ikke er det hunden som går tur med deg, noe som betyr at den ikke respekterer deg som leder.

Hunden min gikk langt foran meg. Den dro i båndet, og jeg ropte og kjeftet på den og prøvde å dra den tilbake. Jeg dro den tilbake, men den gikk fram igjen, og rev og slet til alle sider. Jeg hadde absolutt ingen kontroll på den.

Og så våknet jeg og tenkte selvfølgelig på henne. Som jeg fulgte til busstasjonen dagen før, mens hun fortalte en historie om da hun badet i en fontene i Roma, og politiet kom for hun hengte opp pengesedlene sine til tørk. Jeg tror det var en morsom historie, men jeg fikk ikke med meg så mye av den, jeg hadde skrudd på autopiloten og håpet bare at jeg lo på de riktige stedene, mens jeg tenkte kyss meg, åh faen, kyss meg, åh helvete, nå er jeg ute å kjøre ... men vær så snill å kyss meg!

Hun kysset meg ikke, men hun ga meg en klem som jeg sikkert holdt for lenge, eller som vi begge holdt lenge. Nei forresten, det var mer som en klem du gir til en nær og god venn, men hun var jo ingen nær og god venn, jeg hadde aldri klemt henne før. Vi sa godnatt. Jeg slakket tempoet da hun rundet hjørnet, og bannet mens hjertet hamret og jeg visste at nå var jeg ordentlig ute på tur.

Men jeg tenkte, jeg har ikke gjort noe galt. Ennå.
Men dette var helt på grensen.
Og hva faen skal jeg gjøre nå.

Det var bare en ting å gjøre, og det var å aldri gjenta dette her. Jeg hadde rett og slett sittet og ventet på henne, i baren midt i mellom restauranten hennes og bokhandelen min, for jeg regnet med at hun kom til å komme i dag også, når hun var ferdig på jobben. Først hadde jeg lest ut alle avisene og fylt opp et askebeger, og så hadde en kollega av henne kommet og jeg hadde slått meg ned sammen med ham. Han virket passelig interessert. Etter en time kom hun også. Jeg syntes hun nærmest virket nervøs, og hun blunket alt for mange ganger med øynene, jeg tror ikke hun hadde ventet at jeg skulle sitte der ved bordet hennes. Da kollegaen gikk var det bare oss igjen. Hun, jeg, og vi satt der, og jeg hadde drukket fem øl og kikket henne alt for lenge i øynene allerede. Og jeg smilte snålt som forrige gang, kunne ikke la være, og det er umulig at hun ikke så noe i det smilet.

Jeg tror jeg hadde sådd et frø i henne. Hun hadde skjønt det, og hun hadde sikkert tenkt på meg. Og nå kom jeg til å sette henne i en knipe hun ikke ville være i. Det rare smilet, som liksom sa jeg var sjenert selv om hun visste at jeg ikke var det overhodet, og som derfor helt sikkert avslørte hva jeg ønsket, og hennes alt for mange blunk med øynene, som om hun hadde fått rusk i dem, sa det. Dette frøet kunne vokse seg stort slik at jeg ble nødt til å såre henne, for jeg kunne ikke gi henne noen ting.

Hun ville føle seg lurt uansett. Lurt til å like meg selv om jeg hadde en kjæreste. Eller lurt til å være med på et bedrageri. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle stoppe det, for det eneste jeg ville var å kysse henne!

Så da jeg gikk hjem det siste stykket alene, halvfull, med en dårlig samvittighet på opptur, visste jeg holdt på å miste kontrollen. Jeg gikk mens jeg så for meg at jeg kysset henne, og jeg la meg for å sove og ville så gjerne ... Og så drømte jeg det med hunden.

slags brev

Vi var naboer på jobben. Jeg jobbet i en bokhandel det året, en bokhandel med innebygd kafé, og dette var før røykeloven, hun var servitør på en restaurant ved siden av.

Hun var ofte innom bokhandelen før hun begynte på jobb. Hun leste mye bøker, fordi hun kjørte fire timer med buss hver dag. Jeg anbefalte henne bøker, og ga henne gratis kaffe siden hun var en nabo.

Jeg merket at jeg begynte å vente på henne om dagene. Hun kom, og liksom, løftet meg opp. Jeg fortalte meg selv at jeg hadde alt under kontroll, at hun bare var et innslag som gjorde dagene mindre kjedelige.

Men så kom de første tankene. Ufrivillige, påtrengende tanker (jeg var jo lykkelig med Sheila).

Og jeg skrev dette brevet som jeg gjemte.

Jeg merker at jeg ble helt tom da du gikk. Jeg likte det da du bare satt der med kaffen din etter at de andre hadde gått, selv om jeg ikke snakket så mye med deg, og jeg likte ikke at du gikk uten å si hadet. Jeg burde kanskje fulgt bedre med, kanskje du kikket etter meg? Jeg vet ikke, for jeg turte ikke se så mye i din retning, selv om jeg tror jeg så mer mot deg enn normalt. Kanskje la du merke til det skjelmske smilet mitt. Jeg håper nesten det. Jeg vil at du skal forstå at jeg liker deg. Jeg skulle så gjerne sagt det til deg. Men det ville nok hørtes tåpelig ut, for jeg burde ikke. Du har jo sett oss, meg og Sheila. Vet du at hun er kjæresten min, at vi er så godt som gift?

Hver gang jeg ser deg skulle jeg ønske jeg var singel. Og jeg håper at du er det, selv om jeg egentlig ikke tror det. Hvorfor skulle du ellers ikke bodd nærmere jobben? Kanskje det er datteren din, kanskje hun bor der borte.

Jeg ville gjerne lånt deg flere bøker. Jeg har tenkt mye på det, men jeg kommer ikke på noen som er verdige nok. Helst noe storslagent og fengende, noe du ville huske, og tenke på boken og tenke på meg samtidig.

For jeg tenker på deg. Jeg har prøvd å la være. Et bilde av den litt solbrente nakken din. Og jeg har stoppet tanken der, visket den ut. Men av og til så lar jeg dem bare komme. Og lar dem gå ganske langt.

Jeg tenker på leppene dine, jeg later som jeg kysser dem. Jeg holder deg i hendene og så over håndleddene og vi kysser; jeg pleier ikke kysse så lenge, men deg kysser jeg lenge, vi står utenfor en dør, og du er sterk. Du løfter meg opp mot døra.

kaffe

Jeg måtte ha kaffe. Jeg tenkte faktisk å ta meg en cappuccino, det må være år siden sist ...
Så jeg stilte meg i køa til den nye kaffebaren som har åpnet på egertorget, jeg har vært der mange allerede. En cappuccino, takk, en cappuccino, takk skal du ha ... og så er det endelig min tur:
Barista: hei!
Jeg: hei, en ..
Barista: ... en dagens, var det ikke?
Jeg: eeeh ... hva er det i dag da?
Barista: Colombia
Jeg: ... Javel da blir det vel det da


Neste gang jeg finner en kafé som fungerer, skal jeg ikke bestille det samme 20 ganger på rad, men heller la avvikene komme tidligere.

Har Kåre vært her i dag?

”Jeg hater deg så mye!”, sier den hyggelige jenta og demonstrerer, hun holder et lite åpenrom mellom tommel og pekefinger. "Jeg hadde den verste drømmen om deg!" Jenta jeg skulle ønske jeg var venninne med, den kjempehøye, tiltrekkende jenta jeg har lyst til å klemme på når hun kommer og dra henne i hestehalen. Så mye, det er ikke mye, det er bare litt, men det er. Og nå er hun full, nå kan hun si det, nå kommer betroelsene. "Jeg hater deg så mye!"

”Det diktet du skrev til Kåre!”, sier hun. ”Han leste det til meg i telefonen”.

Så det er derfor. Kjæresten hennes som jeg ikke ville dratt med meg hjem klokka halv fem om natta, og jeg var enn så desperat og det ikke var kvinnfolk igjen i verden. Jeg sa ikke det, det ville vært stygt. Her gjaldt det å trå forsiktig... ”Men jeg er mer interessert i deg enn i ham, for å si det sånn”, sier jeg da.

Men hva er det jeg har gjort, siden hun sier hun hater meg? Jeg fikk svaret. "Du spør alltid etter ham!". Ok, jeg spør alltid etter ham. ”har Kåre vært her i dag?”, sier jeg til stadighet. Ja jeg har visst spurt mer enn en gang. Langt på vei fordi jeg ikke vet hva jeg ellers skulle snakke med henne om.

Og litt fordi jeg lurer, han er en morsom kar. Og sist vi møttes spurte han om jeg kunne skrive et dikt til ham.

Å Kåre, hva har du nå gjort siden sist
Da du syntes at livet var bittert og trist
Hva har du tenkt å finne på nå
Se deg i speilet, du vet hva du kan få
Like der borte er ei dame du kan flå

Og når han har lest ferdig diktet, så sier han, men du ER glad i meg, ikke sant? Jo selvfølgelig er jeg glad i deg, sier jeg. Og når han ser meg kommer han til meg og klemmer meg for hardt, og jeg dytter ham med håndflaten på brystkassen hans så hardt jeg kan og han vakler.

Og så ender det opp sånn: Han tror jeg er interessert, og egoet hans liker det. Hun tror jeg er interessert i ham, så hun begynner å hate. Finnes det noe verre enn forelska jenter, på tuppa etter playboygutter du ikke kan stole på eller venner av deg?

Og neste gang jeg møter den hyggelige jenta:

- har kåre vært her?
- du spør alltid om det!
- Å ... ja visst faen det gjør jeg ... sorry ...

gammel påske

Hun stikker innom meg på jobben. Vi snakker om påskefeiring, og hun forteller at hun skal ha datteren sin i helgen, de skal ikke være sammen hele uken fordi da skal jenta være hos faren sin, hun får bare se datteren hver tredje helg og hun er selvfølgelig lei seg. Hun snakker om advokatutgifter og rettsaken for å få lov til å se henne i det hele tatt, den hadde kostet henne førti tusen, men mer hadde hun ikke råd til. Jeg ser henne i øynene, hun er rolig og sympatisk med et sobrunt ansikt, og jeg kjenner en trang til å gi henne alle pengene hun trenger til en ny rettsak. Hadde jeg vunnet i lotto ... men det er absurd, denne kvinnen kjenner jeg kun såvidt.

Jeg tar meg selv i å se på leppene hennes, og nakken hennes når hun snur seg, og jeg kjenner hvordan hjertet mitt synker langt ned i brystet når jeg skjønner at jeg har sett på henne sånn. Jeg har sett på kroppen hennes og hatt lyst til å hjelpe henne. Jeg tenker på Sheila og får dårlig samvittighet og litt panikk. Tenking er utroskap.

Hun skal til å gå, drikker fort opp kaffen, hun er like naturlig som da hun kom, og spør meg når vi ses igjen. (Jobber du i morgen?). Jeg svarer så nøytralt jeg kan og unngår øynene hennes, isteden fester jeg blikket et sted på cd-hylla bak henne, sier hadetbra og ser ikke etter henne når hun går.

Jeg setter meg på do og banner, mens jeg forestiller meg at jeg stryker henne over armene og kysser henne i nakken, og bestemmer meg for å unngå henne fra nå av. Hvis hun kommer tilbake i morgen skal jeg la være å se henne i øynene, jeg skal finne på noe annet å gjøre, stikke av når hun kommer. Og jeg skal være veldig snill med Sheila i kveld.

Når jeg kommer hjem fra jobben sitter Sheila i sofaen og ser på TV. Jeg kysser henne i nakken og stryker henne over armene og legger henne i bakken, det hele går veldig fort og jeg lukker øynene når Sheila drar fingrene gjennom håret mitt. Vær så snill og ikke si noe nå, for det er ikke deg jeg tenker på. Men Sheilas stemme hvisker at hun elsker meg, og jeg kan ikke annet enn å holde henne tettere inn til meg.

gammel sommer

Jeg skriver om dette nå mens jeg drikker en øl jeg ikke liker. Den inneholder i hvert fall alkohol og jeg vil at følelsen av å være unyttig skal forsvinne.

Tanya kom hjem i dag, og løp straks til psykologen. Hele huset er fullt av skitne Roskilde-ting.

Jeg prøver å muntre henne opp når hun er trist men jeg vet ikke hva jeg skal si. Mamma ville ikke høre noe om Tanya. Hun hadde omsorg opp HIT sa hun, pekte på halsen. Men jeg sender meldinger til T og hun sender tilbake og er morsom. «Vi finner bare det vi leter etter og vi leter bare etter det vi vet». Hun er lur og trist på en gang. Jeg føler meg trist selv også innerst inne og jeg griner alt for mye. Men Tanyas tristhet gjør meg redd, hennes er skummel for den sitter fast inni henne selv, den vokser og gror og kommer ikke utenfra, slik som min.

Men vi var i banken i dag og da ble hun glad, fordi hun klarte svindle bankens sommervikar for to tusen kroner. Av en eller annen grunn har hun ikke minibankkort. Kanskje fordi hun ikke klarer kontrollere seg. Så, sånn skjedde det: Tanya sier hun skal ta ut to tusen kroner, og legger frem passet sitt. Bankdama legger frem to tusen kroner, som Tanya stikker i lomma diskrét og raskt som et lyn. Så må de skrive og signere og hei og hå. Så legger bankdama frem to tusen kroner, som Tanya stikker i lomma fortere enn svint. Og så går vi. Og jeg som ikke skjønte helt hva som skjedde sier ganske høyt hvor mye penger har du egentlig, og Tanya humrer og går fort på en gang. Så var vi glade begge to, og hun spanderte flakslodd som vi ikke vant noe på. Og vi snakket litt om Sheila selv om vi egentlig aldri snakker om sånt. Og Tanya sier hun er så røyksugen, at hun kunne ha SPIST en kamel, og vi ler høyt begge to.

Men nå sitter hun på stua og røyker hasj og synes synd på seg selv. Greit nok at hun ikke gidder skjule det mer for Lev for han er delte en med henne i går, men det kommer til å stinke når mamma kommer hjem.

Opprettet en profil på spraydate. «Hei jeg heter Kine og er det beste knullet i byen».

Svett

Jeg var på kurs forrige uke, med jobben. Helt drøyt, jeg har aldri vært på kurs før, med fancy gratis mat og vin til alle måltider. Fler-retters! Men baren om kvelden kostet penger og jeg var blakk, som vanlig, så jeg hadde ikke annet valg enn å være edru, selv om vi måtte tidlig opp om morgenene.

Men andre kvelden følte jeg ikke for å legge meg tidlig, eller sitte alene på hotellrommet (selv om jeg hadde badekar). Jeg ville ha en whisky.

Gud vet, eller hvem vet, hvorfor jeg har så lett for å selge meg selv når jeg er blakk. Kanskje mitt lille alkoholproblem vet. Eller kanskje det er et sosialt problem, for kvaliteten på selskapet brydde meg mindre. Jeg ville ha en ordentlig god whisky.

Så det var da han dukket opp, så beleilig. Den veldig svette mannen. Nei, ikke svette, svettende. Han dryppet mer og mer etter hvert som vi snakket.

Vi presenterete oss, jeg med mitt (for ham) eksotiske etternavn, og selv var han fra Trøndelagen, sendt dit på kurs fra et eller annet strømfirma. Han spurte om han fikk spandere en drink på meg, og jeg svarte at det ville glede meg veldig. Jeg fikk min whisky og ble oppriktig glad. Han tok seg en øl og en bunke servietter.

Jeg ble nysgjerrig på hvorfor han svettet så mye, særlig med tanke på temperaturen i rommet, det var ikke mye kaldere å gå ut å røyke. Kanskje han var stresset, nervøs, kanskje han hadde en sykdom, eller kanskje det var fordi han var fra bondelandet i trøndelag. Sør, nord, jeg vet ikke, men han hadde bart. Og snus. Drypp. Drypp.

Han kjente noen som meg, sa han, et par damer som var venninner som hadde giftet seg med to av kameratene hans, importbruder, så det er klart, de hadde ikke det navnet lenger, men kanskje jeg kjente dem ... (kanskje ikke) men de likte å gå på nattklubb for dét, sa han. Kameratene, altså. Hadde jeg bare vært fullere så hadde jeg turt å spørre ham, om svettingen. Hvor i all verden kom den fra? Jeg kunne spurt ham på en hyggelig måte, si noe om at fersk svette, det var tingen, for den er nesten uten lukt, det er den gamle svetten som man må vaske seg for. Men han var glad i å danse da, så jeg fikk ikke spurt, jeg fikk ta meg en røyk.

Jeg vet ikke hvor jeg vil hen, egentlig, men jeg tror det var noe med drømmen jeg drømte i natt. Jeg drømte om denne svettende mannen, det var bissart, vi stod på dansegulvet inne i en trehall på hotellet og han stirret på meg med trillrunde øyne mens svetten dryppet og han tørket seg med servietter, han påpekte at han likte damer med skinnvest, og dansemusikken var vals ...

Shit

du og jeg på en øde øy

dialog med sjefen #2

- Hei på deg, Mariann
- Hei hei Lisa! Vet du at jeg drømte om deg i natt! Jeg drømte om meg og deg sammen på en øde øy!

Jeg tror jeg nesten blusset. Jeg og sjefen på en øde øy. Jeg og Mariann sammen i sola med kokospalmer og banantre og frisk sjø og bare oss to vi må jo passe på hverandre

- Haha for en merkelig drøm, men hyggelig da
- nei det var forferdelig! Jeg veit ikke hva du gjorde på Bleikøya , men tenk så kaldt om vinteren

ja jeg kjenner at jeg fryser allerede

Og så, og så, og så ... et håpløst forhold.

Det var en helg for mange år siden og jeg hadde huset for meg selv og jeg hadde besøk av en dame som heter Sandra. Tror hun var ti år eldre enn meg, fant henne på internett.

Vi stod opp i sjutiden og dusjet (hver for oss), vi spiste frokost, kitlet (betyr å ikke gjøre noe spesielt, Sandra brukte det ordet hele tida). Vi satt i sofaen og, ja, vi gjorde forskjellig, eh. Koste. Mon tro om leieboerne hørte det. Og så sovnet Sandra, og jeg strøk henne en liten stund, til jeg ble lei, og så gjorde jeg noen andre ting, og så ville jeg at hun skulle våkne (hun sov jo så lenge), så jeg hadde litt vann på henne, og strøk henne igjen, og så våknet hun til slutt, og jeg satt med en flaske vann og hadde lyst til å tømme litt på henne, mest for å se reaksjonen hennes, og litt på grunn av at hun sov så lenge og det likte jeg ikke. Men hun likte ikke at jeg satt der og truet med vannflaska, og sa at jeg ikke fikk lov til å tømme vann på henne. Og da ville jeg så veldig gjerne tømme vann, fordi, jeg skulle jo få gjøre akkurat som jeg ville med henne, så lenge det ikke var noe vondt eller farlig.

Så bare så jeg på henne og sa ikke så mye, og hun spurte hva det var, og jeg svarte ikke så mye. Er du sint fordi du ikke får helle vann på meg, eller fordi jeg ikke vil ha vann på meg? Og så bestemte vi oss for å gå ut og kjøpe is. Hun spurte om jeg syntes hun var for gammel for meg.

Og så gikk vi under broen og hun tok på meg under t-skjorta og det var veldig spennende å gjøre sånt ute. Etterpå gikk vi til en barnepark og gjorde det der også, og SÅ gikk vi hjem.

Vi kitlet litt til og gikk ned i kjelleren for å ta opp kylling, og hun tok meg litt på fryseren bare for å prøve det stående (hun er jo ganske høy, jeg satt bare på fryseren), Men vi stoppet, leieboerne kunne jo komme. Og så var det litt kaldt. Vi gjorde det oppe isteden.

Jaja, hvordan det nå var, vi satt oppe i stua og kitlet og snakket om å kjøpe mer cola. Og så ringte leieboerne på og ville koble seg til internett. Lurer på om de luktet noe, eller om de bare hadde hørt. Sandra stønner jo så høyt. Sånn litt over klokka sju på kvelden gikk vi til butikken og kjøpte to store colaflasker, en trepakning kinderegg og en stratos og en pakke smørbukk pluss to lakris, alt dette i en pose Sandra fikk lov til å bære. Hun er jo passelig tradisjonell. Jeg beundrer hennes intellekt og hun beundrer mine ... Hah. Og så gikk vi hjem med varene, tok med oss lakrisen og gikk til kirkegården, spiste lakris og snakket om død og oss og folk og så på graver. Eller var det sånn? Spiste vi kylling først?

Sååå, i hvert fall, Lev ringte på midt på dagen og sa jeg hadde glemt å gi ham noe pålegg, jeg var litt rar, han fikk ikke komme inn og hilse på besøket mitt, og jeg ga ham tomater og kaffe også. Jaja, vi var sikkert på kirkegården, gikk hjem, laget kylling med ris (jeg laget), Sandra snakket om USAs historie og jeg sa ja og ha. Det var jo veldig interessant. Og så spilte vi gull-geni og spiste kinderegg, og drakk cola av krystallglass. Og så kitlet vi i sofaen, gikk og la oss, og jeg malte på henne med akrylmaling og tok bilde av det.

Neste dag ringte vekkerklokka klokka 0600 og jeg la meg oppå henne men ble helt utslitt og greide ikke fullføre. Isteden dusjet vi og stod opp og så ble det litt stressete fordi hun måtte jo rekke flyet. Vi spiste frokost, hun pakket stratosen også. Jeg fulgte henne til flybussen og ventet i tjue minutter. Flybussen kom og borte ble hun.

selvkritikk

Jeg har bladd fram til en dag for mange år siden da kona til broren min akkurat hadde tatt livet sitt og sett hva jeg hadde skrevet om det. Svært lite, selv om den hendelsen har preget hele familien min siden da. De hadde to barn sammen og det ble i det hele tatt mye trøbbel. Broren min gikk i mental koma og ungene var det moren vår som tok seg av. Ingenting ble det samme etterpå. Hva slags egoistisk innlegg er dette da?? Herregud, jeg husker nesten ikke dama engang.

Surrealistisk. Berit har tatt livet av seg, og ... det kjennes som om jeg er forelsket i Vigdis. Tanya ringte og fortalte det da jeg og Vigdis gikk på Carl Johan. Ville ikke tenke på det, og Vigdis fikk meg til å glemme. Jeg levde i en boble sammen med henne, og boken har ikke gått ordentlig i stykker ennå. Hun er så fin ... og hun er bra, hun er så bra, så utrolig bra, og nå er hun borte. Ja, vi lå sammen. Etter en lang stund, for hun la ikke ordentlig an på meg. Vi satt og drakk hvitvin fra melkeglass på Clarion Hotell, et dobbeltrom der, vi satt og pratet om ting og tang og hun snakket om å legge seg og jeg skjønte ikke hvorfor hun ikke gjorde noen tilnærmelser. Fordi hun ikke likte meg? Men hun spurte om det var greit at vi sov i samme seng, og sa at «du har sikkert lagt merke til at jeg ikke legger an på deg», og jeg trodde hun ville fortsette med å si at jeg ikke var helt hennes stil eller noe ... men hun sa det var fordi hun ikke ville presse meg. Så da ... la jeg hånden bak nakken hennes og i håret etter at jeg hadde pusset tennene. For hun er så jævlig bra... fin. Den aller fineste, særlig kroppsbygningen, og kledd som en mafiagangsterpirat ... og vi lå sammen, og det var så fint, for jeg glemte alt og var bare i min egen lille boble, med denne damen med den fine kroppen og hyggelige stemmen. Men da hun sovnet, omsider, hun sov sikkert i bare to timer, kom jo tankene. Berit er død. Hva skjer med ungene. Hva skjer med skyldfølelsen til Lev? Han som sa så mye stygt til henne i forrige uke. You make me sick!! Men Vigdis var god å ta på. Å, hvor jeg vil ha den kvinnen ... Virkelig ... Jeg visste det hele tiden, før, underveis og etter, at denne dama, henne kan jeg bli virkelig forelsket i, om hun lar meg. For jeg ønsket det allerede da, at kjære Vigdis, lik meg, tro på meg, si at du vil ha meg. Men jeg vet ikke hva hun mener. Om noe som helst. Om hun synes det var en fin one night stand? Sikkert, tror hun hadde det fint. Men vil hun gjøre det samme flere ganger (kanskje uten å blakke seg, hun brukte to tusen kroner). Jeg vil i hvert fall. Selv om jeg ikke blir så «på» at jeg ødelegger det fine minnet om den gode opplevelsen. Vigdis, jeg vil ha deg! Mer. Masse. Hun er den beste! Surrealistisk. Fint. Er hos tante nå og har snakket med mamma. Frida skal bo hos oss fram til jul. Jeg vil ikke si mer om det. Skal sove litt. Men på rom 668 tenkte jeg det, at dette er en stor forandring. Kanskje starten på at Vigdis og jeg blir kjærester og at Berit er død. Men ... det er nok bare Berit som er død. Ting fortsetter.

Hun der Vigdis hørte jeg aldri noe mer fra.

siste del

Jeg hadde tenkt å fortelle hele historien om Bosnia men nå har jeg ombestemt meg. Jeg går rett på avslutninga. her er første del og andre del.

Kort fortalt slo han meg noe og så slo han henne veldig mye og marina hylte og beibien hylte også og jeg løp min vei. Jeg sendte henne noen tekstmeldinger senere og spurte hvordan det var med henne og unnskyldte meg og alt mulig, tror jeg til og med skrev at jeg var glad i henne (gjorde visst det), og hun svarte ganske kort tilbake og ba meg aldri kontakte henne igjen.

Hollie ingen hører til her mer enn deg

Min store kjærlighet på videregående var Hollie, og når det kommer til stykket har det vel egentlig ikke vært noen store siden. Det mange syntes var bemerkelsesverdig ved Hollie, var at hun var så selvsikker og så svart på en gang. Hun var den eneste svarte jenta på skolen, ikke rart jeg også la merke til henne fra første uka. Hun gikk på almennfag, jeg gikk musikklinja. Hun hadde tusen venner, hun røykte i ett sett, hun ga faen i mye og ble forbanna for enda mer. Hun var medlem av en rekke organisasjoner, ungdom mot ditt og datt og det ene og det andre og sos-rasisme og hun hadde gangstervenner også. Først beundret jeg henne for stilen hennes. Jeg tenkte jeg ville være som henne, hun var det råeste jeg så. Snart var det helt andre ting jeg tenkte om henne, men det kom sakte og snikende på meg som et bakholdsangrep. Planen var egentlig å være veldig flink på skolen, slik at jeg kunne vokse opp og bli en verdensberømt musiker som alle skulle like og se opp til og jeg skulle ha en haug med groupies. Men på grunn av Hollie fikk jeg andre interesser som tok over for musikken og tankene mine handlet om andre ting enn kvintsirkelen og fingrene mine ville andre ting enn å øve skalaer.

Det første var at hun fikk meg til å begynne å røyke. Hun ba meg aldri om det, jeg trengte bare en grunn til å være sammen med henne i friminuttene, de dagene hun kom på skolen. Det neste var at hun inviterte meg til å delta på møtene i en rekke av organisasjonene hennes, og jeg benyttet enhver mulighet for å se henne, være sammen med henne, i nærheten av henne og der hun var. Heldigvis for meg gikk det ikke så lang tid før vi hadde samme omgangskrets og jeg slapp å gå på de politiske møtene som var det kjedeligste jeg hadde vært med på. Sitte stille, diskutere og spise kjeks! Hollie kjedet seg etterhvert også, og vi henfalt mer til ulovelige aksjonering og husokkupasjon og sånne ting. Vi møttes flere kvelder i uka utenom friminuttene og vi kasta stein eller satt i kjellere og spilte brettspill. Det var en stor gjeng, men kjernen bestod av meg og Hollie og ei som het Marie og ei som het Ida. Det falt meg ikke inn på den tida å fortelle noen av dem at jeg foretrakk jenter, for den eneste jeg egentlig foretrakk var Hollie og ingen andre mennesker interesserte meg. Og dét kunne jeg ikke fortelle. Alt ville ha blitt så kleint, så jeg holdt den hemmeligheten for meg selv. Selv om Hollie etterhvert merket det, at jeg kikka litt ekstra på henne, og hun fikk dessuten påspandert en viss mengde cola og kaffe og senere øl når vi endelig kom inn på noen av utestedene (falskt leg til noen av oss og de andre slapp inn uansett). Bare en øl til for at du skal bli litt lenger! Ikke gå ennå, du rekker ikke den bussen uansett ...

Ja, Hollie merka det. Hun gjengjeldte den uskyldige nærheten min, jeg gliste til henne og hun gliste tilbake. Vi var på fester og drakk oss fulle sammen, sang høyt og falskt til Raga Rockers og Jokke, og alt annet som var fett å synge til. Ja vi ble fulle men jeg gikk fremdeles ikke over noen grenser. Jeg var alt for redd for å miste hele henne, og så ikke ha noen venner igjen, så jeg holdt meg i skinnet, balanserte på kanten, og gikk heller hjem og grein for meg selv de gangene hun fant seg en type å forsvinne med i en krok. Etterhvert slutta hun å gjøre det i nærheten av meg, noe jeg var veldig takknemlig for og kanskje hun forstod det også.

Vi snakka nesten aldri sammen om kjærlighet og hvem som likte hvem og sånne ting. Det hendte noen rundt oss gjorde det, men både Hollie og jeg unngikk temaet, i hvert fall gjorde hun det i nærheten av meg, og jeg tidde i hvert fall under disse samtalene. Men det var én gang da Marie spurte hva jeg hadde tenkt å gjøre med han derre Mads, «han følger jo etter deg over alt», noe jeg absolutt ikke hadde merka men de lo rått. Det var i hvert fall sånn det føltes, jeg brant inne og det var pinlig, Hollie bare lente seg bakover på stolen hun satt på og kikka i taket. «Det har jeg ikke merka noe til, jaja» svarte jeg bare og Hollie sa at det hadde i hvert fall hun gjort, og jeg «jaja» igjen og ferdig med det. Det var flaut og jeg trodde både Ida og Marie forstod alt. De så på hverandre og var enige om at Mads ikke var særlig intelligent uansett.

De gangene jeg sa noe viktig om kjærlighet eller hva jeg følte for henne var det alltid kamuflert som en eller annen dum sangtekst på engelsk, alltid mulig å overse og lett å gjemme seg bak. Det er jo bare pop. Men hun visste det, hun så det i blikket mitt og jeg visste det.

Denne forelskelsen gikk opp og ned i to år. Av og til var hun bare fascinerende, da beundret jeg alt hun gjorde og sa og adopterte alle hennes kontroversielle meninger, noe som gjorde meg ganske vanskelig å ha med å gjøre i samfunnslære-timene. Tidvis gjorde hun meg så skjelven og deprimert at jeg ikke kom på skolen på flere dager. Men stort sett hadde jeg det fett. Hun var tidenes inspirasjon og jeg skrev små visepoplåter til henne og lagde demoer jeg gjemte langt inn i skapet, i ren Jarle Klepp-stil.Og timene på skolen gikk rimelig fort fordi jeg var flink til å dagdrømme. Jeg hadde mange fantasier om henne, og alle var av mer eller mindre dramatisk karakter. De innebar de dypeste intriger og stor lidenskap og hemmelige møter og selvfølgelig masse sex. Jeg ville hun skulle nagle meg til veggen.Om vinteren drømte jeg om snøballkrig og at jeg havna oppå henne og vi rulla rundt i snøen, om sommeren var det t-skjorter og shortser som ga lett tilgang. I perioder hvor hun var vanskeligere å komme innpå, og mer opptatt av gutter enn å småflørte med meg måtte jeg ha hjelp i dagdrømmene. En gjenganger var spesielt brutal, den inkluderte en forferdelig stygg nazist med maskingevær som truet meg til å gjøre ting med henne fordi han hatet oss begge, meg på grunn av min legning og Hollie på grunn av hudfargen. Jeg kom aldri så langt som å lage en avslutning på denne fantasien, men planen var at vi etterpå skulle overmanne nazisten og drepe ham og Hollie skulle bli så traumatisert at hun sluttet å være heterofil. Det skulle egentlig ha vært tristere enn det var, men siden jeg aldri fortalte henne rett ut hvordan det lå an slapp jeg å bli skikkelig avvist. Hun ga meg nok næring til å holde meg sånn relativt håpefull og fornøyd på en skala fra en til ti.

Men sannsynligvis i en av de timene jeg satt og dagdrømte om Hollie, fant hun ut at hun ville på utveksling. Det nærmet seg skoleslutt og jeg visste hun skulle på en lang sommerferie som jeg grudde meg veldig til, og det var en av de siste skoledagene hun sa det. Jeg ble så sint og jeg tror til og med sa at jeg hatet henne, for hun hadde holdt det hemmelig for meg. Hun var overbærende og sa ingenting, ba meg bare komme på hadetbranåstikkerjegfraderemotherfuckers-festen hennes.

Jeg gikk dit med verdens største klump i magen, det var kanskje siste gangen jeg fikk se henne, så jeg bestemte meg for å snakke åpent med henne, fortelle henne alt jeg ikke hadde sagt, fortelle at jeg forberedte meg på den største kjærlighetssorgen i manns minne, som jeg hadde utsatt i nesten to år.

Det var omtrent tre millioner mennesker på festen hennes, og Hollie gikk rundt og tok bilder av alle sammen, og hun tok bilder av meg. Jeg kunne ikke smile til kameraet, så hun la det vekk og ga meg en klem. Den eneste jeg noen gang hadde fått av henne så jeg holdt den fast, og jeg begynte å gråte så jeg rista og hun sa så så og den påfølgende dialogen er tidenes klisjé, men av typen som gir meg hjertebank uansett.

Du kan jo besøke meg i høstferien, sa hun.
Det vet du at jeg ikke kan, svarte jeg.
Okei, sa hun og lo. Og jeg lo og grein.
Jeg er så forelska i deg og har vært det hele tida, sa jeg
Jeg visste det, sa hun, og
Jeg elsker jo deg også da, sa hun og
Ikke på den måten, svarte jeg
Nei, ... sa hun bare og
Du er uansett drømmedama mi og den peneste jenta jeg vet om, sa hun og jeg ble stum og kunne ikke si noen ting til det.

Det var i hvert fall fint sagt og det hjalp litt. Det var ikke noe galt med meg og hun kunne ikke noe for det. Hun beklaget at hun ikke kunne forandre på seg selv, hun skulle ønske hun kunne det, sa hun, for ingen fikk henne til å føle seg så bra som jeg gjorde, og jeg fikk henne til å like seg selv enda bedre. Så hun skulle ønske. Og jeg skulle ønske tusen ganger mer. Men uansett var det ikke noe å gjøre med. Ingen av oss kunne forandre oss, og du kan ikke slå en fugl som ikke vil synge, det hjelper ikke. Hollie kunne ikke noe for at hun heller foretrakk barske menn, og jeg tror ikke at jeg kunne noe for at jeg heller foretrakk Hollie.

Uansett, etter at Hollie forsvant ble det fart på sakene, virkeligheten tok over for drømmen og det ble mange barske damer på meg, både med og uten intriger. Det er lov å ha det fett, sant ...

Unnskyld!

Ja jeg skjønner at du er sint, jeg skjønner at du vil hate meg. Hadde jeg kunnet ta alt tilbake, hadde jeg gjort det. Viske ut hele lørdagen, jeg hadde gjort det. Ja. Jeg angrer! På alt du sa og alt du gjorde. Jeg angrer på alt det fine du sa og at jeg ble glad. Angrer på at jeg ikke stoppa deg, angrer på at jeg lekte og fylte deg med håp. Angrer på at jeg har ødelagt vennskapet.

Unnskyld for at jeg har ringt deg. Unnskyld for at jeg har vært her. Unnskyld for at jeg har ledd av deg. Unnskyld for at du ikke er noe attraktiv. Unnskyld for at jeg ikke driver med veldedighetssex. Unnskyld, unnskyld, unnskyld. Jeg angrer på alle strekene jeg gikk over. Jeg angrer på at jeg ikke stoppa deg fra å kysse meg, og at jeg holdt deg i hånda. Jeg angrer på at jeg har latt deg håpe og tro. Jeg ville tatt det tilbake alt sammen, jeg angrer på alt. Jeg angrer på at du lot sjanser gå fra deg.

Alt er din egen feil, men unnskyld for at jeg har gjort det verre. Jeg har ingen forklaring på hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort. Men det stopper her, jeg lover å ikke ta telefonen når du ringer.

Ånei katy perry har kyssa ei jente

Dette hadde jeg aldri planlagt, dette skulle aldri skje, jeg ble så modig med drink i handa, slutta å være diskrét. Dette er jeg ikke vant til, jeg ville bare prøve deg, jeg ble så oppmerksom så nysgerrigheten fanga meg. Ånei jeg kyssa visst ei jente, faen heller jeg likte det. Smaken av en veldig rar lipgloss. Ånei jeg kyssa visst ei jente (men bare for å prøve det). Det følte så feil!! (det føltes så rett). Mener ikke at jeg er forelska i kveld, selv om jeg kyssa ei jente, sorry for det.

Faen jeg likte det visst. Faen jeg likte det. Hva heter du? Nei forresten glem det, du var bare et lite eksperiment. Ikke se rart på meg, jeg er bare et menneske. Dette skulle jeg ikke ha gjort. Jeg ble bare forvirra. Å ops jeg kyssa visst ei jente ånei jeg likte det visst, rar smak av lebestift. Ånei jeg kyssa visst ei jente, men det var bare for å prøve det. Håper ikke guttekjæresten min bryr seg! Det føltes så feil! (Det føltes så rett?) mener ikke at jeg er forelska i kveld, selv om jeg kyssa visst ei jente og likte det, jeg likte det.. Men det er ikke noen stor sak det er helt uskyldig ...