tirsdag, mars 23, 2010

Det ville og det tamme

Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så innestengt, når jeg var så sikker på at det var dette jeg ville. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så ufri, og hvorfor jeg begynner å tenke på andre jenter, når jeg la alle krefter inn for å få deg, og få deg helt for meg selv.

Kanskje jeg heller skulle sagt til deg ...

Hei du. Jeg synes du er usedvanlig vakker. Jeg har sett deg, og jeg har tenkt på deg. Jeg vet jeg kan bli forelsket i deg. Men jeg er rasjonell, og jeg kjenner meg selv. Jeg er veldig tiltrukket av deg, men jeg kan ikke ha noen kjæreste. ... Har du lyst til - å være min venn?

Det er klart, jeg ville aldri turt å si noe så direkte. Jeg sier jo aldri noe til noen, aldri noe seriøst, aldri rett ut. Det er bare smil, blikk, små ubetydelige, hverdagslige ord og mye nærhet. Til du merket at jeg deg. Og så deg. Og jeg vet, at jeg hadde ikke holdt det ut, om du kun var en venn som av og til sov hos meg, at det stoppet der, og du en dag gikk lei og ville ha noe mer hos noen andre. Jeg hadde blitt sjalu. Jeg vet det.

Og nå er vi der vi er nå, jeg er her, og jeg har vært her før. Vårt liv er felles og jeg vet ikke hvorfor jeg vil deles opp, hvorfor jeg vil reise bort fra deg nå, når jeg alltid sier til deg at jeg elsker deg, og jeg er sikker på at det er sant.

Hva skulle jeg gjøre med det ville og det tamme? Det ville hjertet som ville være fritt, og det tamme hjertet, som ville komme hjem. Jeg vil bli holdt. Jeg vil ikke at du skal komme for nær. Jeg vil at du skal løfte meg opp og bære meg hjem for natten. Jeg vil ikke fortelle deg hvor jeg er. Jeg vil ha et eget sted blant fjellene hvor ingen kan finne meg. Jeg vil være hos deg. («Fyrvakt», Jeanette Winterson)

mandag, februar 15, 2010

Monsteret i meg

Jeg var god som gull. Jeg var verdens beste. Fordi jeg var glad, fordi jeg visste jeg var verdens heldigste, som fikk være sammen med henne, og fordi jeg sa det til henne, nesten hver eneste dag, i et helt år. Det var det beste året i mitt liv, helt til du vekket monsteret mitt. Det ER fortsatt det beste året i mitt liv. Jeg hadde det godt, hjertet mitt slo rolig og trygt.

Og jeg aner ikke hvor det kom fra, kanskje ingen steder, kanskje det alltid har vært inne i meg, og at det aldri kommer til å forsvinne.

Hver gang du kommer, vekker du et monster som bor i meg. Jeg skjønner ikke hvordan du klarte det. Første gangen. Du gjorde ingenting. Bortsett fra å bare være her. Monsteret mitt, som sov så tungt helt til nå. Etter at du vekket det den første gangen, sover det bare lett. Det sover nå, lett, men hjertet mitt slår rolig og trygt, for jeg har ikke sett deg på en stund. Jeg har til og med fått matlysten tilbake, selv om det ikke er plass til så mye.

Jeg håper at neste gang du kommer, trår du varsomt rundt monsteret mitt. Det reagerer så lett på deg. Monsteret mitt liker deg. Jeg liker deg også, derfor hender det at jeg ønsker du skal komme, selv om monsteret sover og hjertet mitt slår rolig og trygt. Selv om jeg vét at du kan vekke monsteret, og monsteret skaper kaos i meg, og kaos er det verste jeg vet. Jeg hater kaos, men jeg liker deg.

Når monsteret våkner slår det rundt seg overalt inni meg med lange svarte vinger. Det klemmer på lungene så jeg knapt nok får puste, det slår hardt utover mot ribbeina, det prøver å rive hjertet mitt i filler. Det lager et komplett kaos i kroppen min. Og når du har gått, og monsteret etterhvert har rast fra seg, blitt treigere, søvnigere, og til slutt sovner, så er det fortsatt et totalt kaos i kroppen min. Det gjør vondt i magen, det gjør vondt i brystet, og hjertet banker alt for fort. Som om det vil bruke opp alle slagene sine på deg.

Før kunne du komme hit uten å vekke monsteret. Det hendte at det snudde seg rundt et par ganger i søvnen, men det sov fortsatt tungt, selv om du var her. Jeg vet ikke helt om det bråvåknet, eller om det gikk over i en lettere søvn først. Uansett, føles det som om alt skjedde veldig fort.

Siden monsteret sover nå, og alle kroppsdelene er på plass, håper jeg at du hjelpe meg her. Ikke vekk monsteret mitt hvis du kan la være. Og hvis det våkner uansett, bare ved at du er nærheten, kanskje du kan si noe til det, få det til å roe seg. Kanskje overbevise det om å flytte ut av kroppen min. Da hadde jeg vært evig takknemlig. For monsteret hører ikke på meg. Men kanskje det hører på deg.

Fuck you. Komme hit og skape kaos i meg. Det er ingenting som tilfredsstilles.