tag:blogger.com,1999:blog-12336554517847958872024-02-08T18:01:33.264+01:00KalashnikovaSporadisk oppdatert blogg.Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.comBlogger33125tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-22187117135570495442011-06-01T05:52:00.000+02:002011-06-01T05:52:28.827+02:00Håpet er et fengselNå er det sommer.<br />
<br />
Jeg grein ikke fordi jeg har tapt, og ikke fordi du ikke vil ha meg. Heller ikke fordi du såret meg enda en gang. Jeg grein fordi jeg oppdaget at jeg ikke hadde kommet noen vei, jeg gråt for meg selv og min egen sorg. Jeg så meg selv fanget i håpets klamme klister. <br />
<br />
Hadde du bare ikke vært så hyggelig mot meg. Skal jeg skylde på deg nå? Be deg være en jævel?<br />
<br />
Da jeg var 19 ble jeg vilt forelsket i en dame jeg lå med. Det var ikke gjensidig. Hun var egoistisk og syntes nok jeg var masete, så hun sluttet å være hyggelig, hun unngikk meg, hun tok ikke telefonen, hun svarte ikke på en eneste tekstmelding. Jævla møkkakjerring, konkluderte jeg. Men i dag ville jeg ha takket henne, for at hun gjorde prosessen kort. <br />
<br />
Men du. Du svarer i telefonen. Du kommer når vi har avtalt det. Du ga til og med etter da jeg tagg deg om å kysse meg. Jeg nedverdiget meg selv, og du lot som ingenting.<br />
<br />
Kan du ikke bare være <i>litt</i> jævlig? Hvorfor må jeg ta ansvar for alt på egen hånd?<br />
<br />
Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette. Når du er narkoman, hvordan kan du slutte på egen hånd når skapene i huset du bor i stadig fylles opp med heroin.Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-57736323172530649332011-05-10T00:29:00.000+02:002011-05-10T00:29:49.011+02:00Nå går jegNå har jeg kommet frem til en erkjennelse. Jeg vil ikke ha deg.<br />
<br />
Det er klart jeg vil ha deg. Love to love you baby. Når jeg tenker på den lørdagsnatta, det du gjorde med meg den første gangen, skyller en bølge gjennom meg, en liten tsunami feier gjennom kroppen, og jeg blir lykkelig i et lite sekund. Det skjer ikke når jeg tenker på noen andre. Du åpnet noen rom i meg jeg ikke visste fantes. Det er merkelig. Så gammel som jeg er blitt. Det kanskje derfor du vekket så store følelser i meg. Jeg trodde det var ekte kjærlighet denne gangen. Jeg lå på gulvet hjemme og hørte på Donna Summer hele uka, og tenkte på deg. Må ha sett ganske dum ut, men det er greit, jeg bor alene.<br />
<br />
Men jeg tenker ikke så mye på dette lenger. Jeg tenker på de stygge sidene du viser meg. Alt jeg ikke kan leve med. Du drar meg ned. Du gir meg ingenting. I beste fall en kald skulder. Du møter ikke blikket mitt. Du snakker med hvem som helst, bare ikke med meg. Hadde alle rundt meg behandlet meg slik du gjør, hadde jeg skutt meg selv. Et øyeblikk der følte jeg helt fortapt, addicted, som Kelly Clarkson. Jeg satt der foran PC-en og grein. Men jeg tok heldigvis til vett ganske fort. Jeg er voksen nå.<br />
<br />
Det er rart. Jeg vet du er forelsket i meg. Jeg vet det, på samme måte som noen tror på Jesus. Det finnes ingen beviser, men jeg vet det. Til meg sier du at du ligger med hvem som helst. Den harry dama i taxikøen hvor det veltet ut over alt, og til og med mora hennes. Men jeg finner meg selv nok en gang utenfor døra di, og du vil bare sove.<br />
<br />
Jeg tror du er redd. Du sa det kanskje selv, du har mange spøkelser. Men jeg syns det er svakt. Du er feig. Jeg vil ikke ha en som er så svak. Jeg er ikke sterk nok selv til å kunne rive ned den muren du har bygget rundt deg.<br />
<br />
Kanskje du visste dette ville skje, at jeg ville komme til denne konklusjonen, og at det er derfor du har holdt deg på avstand. Men det ble en selvoppfyllende profeti.<br />
<br />
Jeg vet hva som kommer til å skje nå, jeg har sett det mange ganger. Jeg går min vei nå, og ganske snart kommer du til å se hva du har mistet. Da står du der, og vil gi meg alt jeg har bedt om, men det for sent. Jeg har gått videre.Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-38306403377162403272011-02-08T16:58:00.002+01:002011-06-01T05:54:12.114+02:00Til helvete med konsekvenseneNå har jeg forsøkt alt. Jeg har oppsøkt mennesker jeg trodde ville få meg på andre tanker. Dette mennesket som jeg har begjært, og som jeg trodde jeg fortsatt begjærte, som får meg til å føle meg som en vakker voksen kvinne. Og så, i det avgjørende øyeblikket, når jeg ikke skulle tenke, bare føle, dukket ansiktet ditt opp, blikket ditt da du så meg i øya sist jeg så deg. Blikket ditt, som lo av frustrasjon. <br />
<br />
Faen ta deg. Som alltid smiler til meg. Og ler. Og jeg kan ikke egentlig smile tilbake. Jeg forsøker, men det blir bare tull. Tipper jeg bare ser sur ut, som om jeg alltid kjeder meg, eller tenker på det alvorlige i livet. Når du er i nærheten, blir jeg selvbevisst som en saltstøtte. Jeg legger bånd på meg selv. Jeg forsøker å ha kontrollen. Det er derfor jeg ikke gir det noen tegn på at jeg fortsatt vil. Som når vi var alene, og jeg bare takket for meg og gikk. Kunne jeg sagt noe, da? Kunne jeg stoppet opp, og sett på deg, om det var noe der, om det var noe igjen? Jeg turte ikke. Jeg var redd. <br />
<br />
Jeg som aldri er redd. Du får meg til å føle meg som om jeg er 14 år.<br />
<br />
Jeg var ikke redd deg den gangen, da alt dette begynte. Det var Hakuna Matata. Hvorfor grep jeg ikke sjansen da? Hvor kommer denne jævla moralen fra. Hadde det bare vært deg, alene, da, hadde jeg latt det briste eller bære. Jeg har blitt avvist mange ganger, jeg tåler det. Men nå kan jeg ikke si noe til deg, for jeg vil ikke du skal tro jeg er umoralsk, et dårlig menneske, egoistisk, uten respekt for andres forhold og andres følelser. Jeg håper du skjønner at jeg det er derfor jeg ikke sier noe, og ikke gir deg noe. Jeg har respekt for deg, og dermed også henne. Jeg vil ikke gjøre ting vanskelig for deg. Men jeg skulle ønske jeg kunne si dette til deg: Ja, jeg vil ha deg. Jeg er her. Du får det du vil ha. <br />
<br />
Det er du som må gi meg noe. Et tegn. Kom til meg. <br />
<br />
Jeg vil ha en bit av deg. Det går ikke over! <br />
<br />
Kan du ikke bare gi meg et kyss, på munnen. Så blir vi ferdig med det. Så får jeg et svar! Så får jeg vite. Hvordan det er. Hvordan du er. Jeg har lurt på det så lenge ...<br />
<br />
Og så kan vi lukke øynene. Jeg trenger ikke se deg naken. Vi kan skru av lyset. Jeg vil bare kjenne deg. Oppå klærne. Og etterpå under. Jeg vil holde deg inntil meg. Jeg vil smyge en hånd under skjorta di. Jeg vil klemme deg hardt inntil meg, og høre pusten din. Bare dette.<br />
<br />
Jeg tror at det holder for meg. Du trenger ikke gjøre mer enn det. Du trenger ikke gå over noen grense. Jeg vet selvsagt at, hvis jeg først har deg inntil meg, så vil det ikke være nok. Men nå er det nok. Denne tanken. Bare la meg føle deg.<br />
<br />
Tror du vi er fortapt, med en gang vi begynner?<br />
<br />
<a href="http://www.youtube.com/watch?v=Ckt0TuK0qv0">I want to come over!</a>Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-69601153958147755822010-03-23T22:24:00.005+01:002010-04-21T00:10:38.113+02:00Det ville og det tammeJeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så innestengt, når jeg var så sikker på at det var dette jeg ville. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så ufri, og hvorfor jeg begynner å tenke på andre jenter, når jeg la alle krefter inn for å få deg, og få deg helt for meg selv.<br />
<br />
Kanskje jeg heller skulle sagt til deg ...<br />
<br />
<i>Hei du. Jeg synes du er usedvanlig vakker. Jeg har sett deg, og jeg har tenkt på deg. Jeg vet jeg kan bli forelsket i deg. Men jeg er rasjonell, og jeg kjenner meg selv. Jeg er veldig tiltrukket av deg, men jeg kan ikke ha noen kjæreste. ... Har du lyst til - å være min venn?<br />
</i><br />
Det er klart, jeg ville aldri turt å si noe så direkte. Jeg sier jo aldri noe til noen, aldri noe seriøst, aldri rett ut. Det er bare smil, blikk, små ubetydelige, hverdagslige ord og mye nærhet. Til du merket at jeg <i>så</i> deg. Og så <i>på </i>deg. Og jeg vet, at jeg hadde ikke holdt det ut, om du kun var en venn som av og til sov hos meg, at det stoppet der, og du en dag gikk lei og ville ha noe mer hos noen andre. Jeg hadde blitt sjalu. Jeg <i>vet </i>det.<br />
<br />
Og nå er vi der vi er nå, jeg er her, og jeg har vært her før. Vårt liv er felles og jeg vet ikke hvorfor jeg vil deles opp, hvorfor jeg vil reise bort fra deg nå, når jeg alltid sier til deg at jeg elsker deg, og jeg er sikker på at det er sant.<br />
<br />
<span class="Apple-style-span" style="font-size: medium;"><i>Hva skulle jeg gjøre med det ville og det tamme? Det ville hjertet som ville være fritt, og det tamme hjertet, som ville komme hjem. Jeg vil bli holdt. Jeg vil ikke at du skal komme for nær. Jeg vil at du skal løfte meg opp og bære meg hjem for natten. Jeg vil ikke fortelle deg hvor jeg er. Jeg vil ha et eget sted blant fjellene hvor ingen kan finne meg. Jeg vil være hos deg.</i></span><span class="Apple-style-span" style="font-size: medium;"><i> («Fyrvakt», Jeanette Winterson)</i></span>Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-35078491111200809702010-02-15T16:33:00.002+01:002010-04-21T00:10:17.857+02:00Monsteret i megJeg var god som gull. Jeg var verdens beste. Fordi jeg var glad, fordi jeg visste jeg var verdens heldigste, som fikk være sammen med henne, og fordi jeg sa det til henne, nesten hver eneste dag, i et helt år. Det var det beste året i mitt liv, helt til du vekket monsteret mitt. Det ER fortsatt det beste året i mitt liv. Jeg hadde det godt, hjertet mitt slo rolig og trygt.<br />
<br />
Og jeg aner ikke hvor det kom fra, kanskje ingen steder, kanskje det alltid har vært inne i meg, og at det aldri kommer til å forsvinne.<br />
<br />
Hver gang du kommer, vekker du et monster som bor i meg. Jeg skjønner ikke hvordan du klarte det. Første gangen. Du gjorde ingenting. Bortsett fra å bare være her. Monsteret mitt, som sov så tungt helt til nå. Etter at du vekket det den første gangen, sover det bare lett. Det sover nå, lett, men hjertet mitt slår rolig og trygt, for jeg har ikke sett deg på en stund. Jeg har til og med fått matlysten tilbake, selv om det ikke er plass til så mye.<br />
<br />
Jeg håper at neste gang du kommer, trår du varsomt rundt monsteret mitt. Det reagerer så lett på deg. Monsteret mitt liker deg. Jeg liker deg også, derfor hender det at jeg ønsker du skal komme, selv om monsteret sover og hjertet mitt slår rolig og trygt. Selv om jeg vét at du kan vekke monsteret, og monsteret skaper kaos i meg, og kaos er det verste jeg vet. Jeg hater kaos, men jeg liker deg.<br />
<br />
Når monsteret våkner slår det rundt seg overalt inni meg med lange svarte vinger. Det klemmer på lungene så jeg knapt nok får puste, det slår hardt utover mot ribbeina, det prøver å rive hjertet mitt i filler. Det lager et komplett kaos i kroppen min. Og når du har gått, og monsteret etterhvert har rast fra seg, blitt treigere, søvnigere, og til slutt sovner, så er det fortsatt et totalt kaos i kroppen min. Det gjør vondt i magen, det gjør vondt i brystet, og hjertet banker alt for fort. Som om det vil bruke opp alle slagene sine på deg.<br />
<br />
Før kunne du komme hit uten å vekke monsteret. Det hendte at det snudde seg rundt et par ganger i søvnen, men det sov fortsatt tungt, selv om du var her. Jeg vet ikke helt om det bråvåknet, eller om det gikk over i en lettere søvn først. Uansett, føles det som om alt skjedde veldig fort.<br />
<br />
Siden monsteret sover nå, og alle kroppsdelene er på plass, håper jeg at du hjelpe meg her. Ikke vekk monsteret mitt hvis du kan la være. Og hvis det våkner uansett, bare ved at du er nærheten, kanskje du kan si noe til det, få det til å roe seg. Kanskje overbevise det om å flytte ut av kroppen min. Da hadde jeg vært evig takknemlig. For monsteret hører ikke på meg. Men kanskje det hører på deg.<br />
<br />
Fuck you. Komme hit og skape kaos i meg. Det er ingenting som tilfredsstilles.Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-9870957073646315202009-11-19T04:57:00.004+01:002010-04-21T00:09:17.935+02:00dette skumle herDet er storm! Ute av kontroll. Ute av verden! Du fantastiske menneske... du leser meg som en åpen bok, eller hva? Du virker så selvsikker! Sugeblikk. Satt livet ut av spill. Jeg er – for tapt. Livredd – faktisk. Jeg må berge – uavhengigheten. Krampesosiale tiltak ...<br />
<br />
All selvkontroll er borte. Drar inn lukten av deg. Den myke skjorten din. Fortapt. Forgapt, hele min forbanna fine, løsslupne livssituasjon er snudd på hodet. Jeg må foholde meg til – at jeg ikke kan – la være, å innrette, livet mitt, etter å ha møtt deg. Ferie til sommeren? No fucking way, jeg kan ikke ... ja selvfølgelig, vi drar sammen, for jeg vil være sammen med deg, for alltid! Du, den eneste. Evig din.<br />
<br />
Er svakhet en styrke? Nei ... be cool ... ikke bind henne med samvittighet – bind henne med sjarm! Føler hun har overtaket på meg – totalt. Noe i meg ber meg gjenvinne kontrollen over meg selv, ved å avlyse henne, ved å ligge rundt med alt og alle, drikke meg full – full – full.<br />
<br />
Hvordan kunne dette skje?<br />
Rolig. Bråvoksen.<br />
<br />
Jeg har fortalt deg om problemene mine med sånn følerisk vissvass og to timer lange telefonsamtaler hvor man er oppriktig interessert i hvorvidt den andre har vært på do eller ikke, og lire av seg kliss-kliss-klisjeer og hverandre. Jeg kunne aldri flyttet 50 fokkings mil helt plutselig uten å ha noe å gå til bare på grunn av en jente. Og jeg har ingen moral. Men jeg har mista kontrollen. Jeg er – livredd. Vettskremt.<br />
<br />
Jeg vil følge deg, min vei ...<br />
<br />
Hvis du spør meg hvorfor det tok så lang tid før jeg så deg, har jeg ikke noe ordentlig svar.<br />
<br />
Men jeg har sett deg. Jeg husker deg, fra den gangen. Jeg husker at du så på meg, hvordan du gransket meg med blikket ditt, bak brilleglass. Det var et møte, og jeg følte meg fryktelig dum. Du virket intelligent. Møtet var kjedelig og jeg hang ikke med. Det er rart hvordan øynene bare begynner å glippe med en gang det er noe viktig jeg bør få med meg. Du spurte hvor jeg kom fra og sånt. Jeg svarte kort, og ikke særlig bra. Det er blikket ditt jeg husker mest. Så <span style="font-style: italic;">intenst</span>. Jeg greide ikke forholde meg til det da. Og du foreslår at det er bare fordi du har dårlig syn ...<br />
<br />
Jeg må nok ha sett ganske latterlig ut der jeg gikk og slang arma ut til siden, åpnet og lukka hånden, som om det var noen som tok den. Du. Jeg skal ikke til noen av de jentene der, jeg skal ikke ha øl, jeg skal hjem og elske deg!<br />
<br />
Og jeg skal opp når klokka ringer, jeg skal opp når klikka ringer for det ville du ha likt, og jeg skal opp når klokka ringer og elske deg!Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-88874224081145791162009-07-08T12:27:00.003+02:002010-04-21T22:54:44.979+02:00å så et frøJeg drømte at jeg gikk tur med en hund som var helt ustyrlig. Jeg hadde sett en hundepsykolog på TV som fortalte om hvordan man skulle håndtere en hund, og få den til å respektere deg. Det var blant annet viktig at du alltid var foran hunden. Når du går ut døra, skal du gå først, hvis ikke er det hunden som går tur med deg, noe som betyr at den ikke respekterer deg som leder.<br />
<br />
Hunden min gikk langt foran meg. Den dro i båndet, og jeg ropte og kjeftet på den og prøvde å dra den tilbake. Jeg dro den tilbake, men den gikk fram igjen, og rev og slet til alle sider. Jeg hadde absolutt ingen kontroll på den.<br />
<br />
Og så våknet jeg og tenkte selvfølgelig på henne. Som jeg fulgte til busstasjonen dagen før, mens hun fortalte en historie om da hun badet i en fontene i Roma, og politiet kom for hun hengte opp pengesedlene sine til tørk. Jeg tror det var en morsom historie, men jeg fikk ikke med meg så mye av den, jeg hadde skrudd på autopiloten og håpet bare at jeg lo på de riktige stedene, mens jeg tenkte <i>kyss meg, åh faen, kyss meg, åh helvete, nå er jeg ute å kjøre ... men vær så snill å kyss meg!<br />
<br />
</i>Hun kysset meg ikke, men hun ga meg en klem som jeg sikkert holdt for lenge, eller som vi begge holdt lenge. Nei forresten, det var mer som en klem du gir til en nær og god venn, men hun var jo ingen nær og god venn, jeg hadde aldri klemt henne før. Vi sa godnatt. Jeg slakket tempoet da hun rundet hjørnet, og bannet mens hjertet hamret og jeg visste at nå var jeg ordentlig ute på tur.<br />
<br />
Men jeg tenkte, jeg har ikke gjort noe galt. Ennå.<br />
Men dette var helt på grensen.<br />
Og hva faen skal jeg gjøre nå.<br />
<br />
Det var bare en ting å gjøre, og det var å aldri gjenta dette her. Jeg hadde rett og slett sittet og ventet på henne, i baren midt i mellom restauranten hennes og bokhandelen min, for jeg regnet med at hun kom til å komme i dag også, når hun var ferdig på jobben. Først hadde jeg lest ut alle avisene og fylt opp et askebeger, og så hadde en kollega av henne kommet og jeg hadde slått meg ned sammen med ham. Han virket passelig interessert. Etter en time kom hun også. Jeg syntes hun nærmest virket nervøs, og hun blunket alt for mange ganger med øynene, jeg tror ikke hun hadde ventet at jeg skulle sitte der ved bordet hennes. Da kollegaen gikk var det bare oss igjen. Hun, jeg, og vi satt der, og jeg hadde drukket fem øl og kikket henne alt for lenge i øynene allerede. Og jeg smilte snålt som forrige gang, kunne ikke la være, og det er umulig at hun ikke så noe i det smilet.<br />
<br />
Jeg tror jeg hadde sådd et frø i henne. Hun hadde skjønt det, og hun hadde sikkert tenkt på meg. Og nå kom jeg til å sette henne i en knipe hun ikke ville være i. Det rare smilet, som liksom sa jeg var sjenert selv om hun visste at jeg ikke var det overhodet, og som derfor helt sikkert avslørte hva jeg ønsket, og hennes alt for mange blunk med øynene, som om hun hadde fått rusk i dem, sa det. Dette frøet kunne vokse seg stort slik at jeg ble nødt til å såre henne, for jeg kunne ikke gi henne noen ting.<br />
<div><br />
Hun ville føle seg lurt uansett. Lurt til å like meg selv om jeg hadde en kjæreste. Eller lurt til å være med på et bedrageri. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle stoppe det, for det eneste jeg ville var å kysse henne!<br />
<br />
Så da jeg gikk hjem det siste stykket alene, halvfull, med en dårlig samvittighet på opptur, visste jeg holdt på å miste kontrollen. Jeg gikk mens jeg så for meg at jeg kysset henne, og jeg la meg for å sove og ville så gjerne ... Og så drømte jeg det med hunden.</div>Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-69666255511854582152009-07-06T16:29:00.008+02:002010-04-21T22:54:18.459+02:00slags brevVi var naboer på jobben. Jeg jobbet i en bokhandel det året, en bokhandel med innebygd kafé, og dette var før røykeloven, hun var servitør på en restaurant ved siden av.<br />
<br />
Hun var ofte innom bokhandelen før hun begynte på jobb. Hun leste mye bøker, fordi hun kjørte fire timer med buss hver dag. Jeg anbefalte henne bøker, og ga henne gratis kaffe siden hun var en nabo.<br />
<br />
Jeg merket at jeg begynte å vente på henne om dagene. Hun kom, og liksom, løftet meg opp. Jeg fortalte meg selv at jeg hadde alt under kontroll, at hun bare var et innslag som gjorde dagene mindre kjedelige.<br />
<br />
Men så kom <a href="http://snakeittakeitpantherprincess.blogspot.com/2009/04/gammel-paske.html">de første tankene</a>. Ufrivillige, påtrengende tanker (jeg var jo lykkelig med Sheila).<br />
<br />
Og jeg skrev dette brevet som jeg gjemte.<br />
<br />
<i>Jeg merker at jeg ble helt tom da du gikk. Jeg likte det da du bare satt der med kaffen din etter at de andre hadde gått, selv om jeg ikke snakket så mye med deg, og jeg likte ikke at du gikk uten å si hadet. Jeg burde kanskje fulgt bedre med, kanskje du kikket etter meg? Jeg vet ikke, for jeg turte ikke se så mye i din retning, selv om jeg tror jeg så mer mot deg enn normalt. Kanskje la du merke til det skjelmske smilet mitt. Jeg håper nesten det. Jeg vil at du skal forstå at jeg liker deg. Jeg skulle så gjerne sagt det til deg. Men det ville nok hørtes tåpelig ut, for jeg burde ikke. Du har jo sett oss, meg og Sheila. Vet du at hun er kjæresten min, at vi er så godt som gift?<br />
<br />
Hver gang jeg ser deg skulle jeg ønske jeg var singel. Og jeg håper at du er det, selv om jeg egentlig ikke tror det. Hvorfor skulle du ellers ikke bodd nærmere jobben? Kanskje det er datteren din, kanskje hun bor der borte.<br />
<br />
Jeg ville gjerne lånt deg flere bøker. Jeg har tenkt mye på det, men jeg kommer ikke på noen som er verdige nok. Helst noe storslagent og fengende, noe du ville huske, og tenke på boken og tenke på meg samtidig.<br />
<br />
For jeg tenker på deg. Jeg har prøvd å la være. Et bilde av den litt solbrente nakken din. Og jeg har stoppet tanken der, visket den ut. Men av og til så lar jeg dem bare komme. Og lar dem gå ganske langt.<br />
<br />
Jeg tenker på leppene dine, jeg later som jeg kysser dem. Jeg holder deg i hendene og så over håndleddene og vi kysser; jeg pleier ikke kysse så lenge, men deg kysser jeg lenge, vi står utenfor en dør, og du er sterk. Du løfter meg opp mot døra.</i>Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-75776017918386220582009-06-11T12:30:00.007+02:002010-04-21T00:07:49.526+02:00kaffeJeg måtte ha kaffe. Jeg tenkte faktisk å ta meg en cappuccino, det må være år siden sist ...<br />
Så jeg stilte meg i køa til den nye kaffebaren som har åpnet på egertorget, jeg har vært der mange allerede. <em>En cappuccino, takk, en cappuccino, takk skal du ha ... </em>og så er det endelig min tur:<br />
Barista: hei!<br />
Jeg: hei, en ..<br />
Barista: ... en dagens, var det ikke?<br />
Jeg: eeeh ... hva er det i dag da?<br />
Barista: Colombia<br />
Jeg: ... Javel da blir det vel det da<br />
<br />
<br />
Neste gang jeg finner en kafé som fungerer, skal jeg ikke bestille det samme 20 ganger på rad, men heller la avvikene komme tidligere.Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-82761252502794067082009-04-10T01:15:00.003+02:002010-04-21T00:07:25.258+02:00Har Kåre vært her i dag?”Jeg hater deg <span style="font-style: italic;">så </span>mye!”, sier den hyggelige jenta og demonstrerer, hun holder et lite åpenrom mellom tommel og pekefinger. "Jeg hadde den verste drømmen om deg!" Jenta jeg skulle ønske jeg var venninne med, den kjempehøye, tiltrekkende jenta jeg har lyst til å klemme på når hun kommer og dra henne i hestehalen. Så mye, det er ikke mye, det er bare litt, men det <span style="font-style: italic;">er</span>. Og nå er hun full, nå kan hun si det, nå kommer betroelsene. "Jeg hater deg <span style="font-style: italic;">så </span>mye!"<br />
<br />
”Det diktet du skrev til Kåre!”, sier hun. ”Han leste det til meg i telefonen”.<br />
<br />
Så det er derfor. Kjæresten hennes som jeg ikke ville dratt med meg hjem klokka halv fem om natta, og jeg var enn så desperat og det ikke var kvinnfolk igjen i verden. Jeg sa ikke det, det ville vært stygt. Her gjaldt det å trå forsiktig... ”Men jeg er mer interessert i deg enn i ham, for å si det sånn”, sier jeg da.<br />
<br />
Men hva er det jeg har gjort, siden hun sier hun hater meg? Jeg fikk svaret. "Du spør alltid etter ham!". Ok, jeg spør alltid etter ham. ”har Kåre vært her i dag?”, sier jeg til stadighet. Ja jeg har visst spurt mer enn en gang. Langt på vei fordi jeg ikke vet hva jeg ellers skulle snakke med henne om.<br />
<br />
Og litt fordi jeg lurer, han er en morsom kar. Og sist vi møttes spurte han om jeg kunne skrive et dikt til ham.<br />
<br />
<span style="font-style: italic;">Å Kåre, hva har du nå gjort siden sist</span><br />
<span style="font-style: italic;">Da du syntes at livet var bittert og trist</span><br />
<span style="font-style: italic;">Hva har du tenkt å finne på nå</span><br />
<span style="font-style: italic;">Se deg i speilet, du vet hva du kan få</span><br />
<span style="font-style: italic;">Like der borte er ei dame du kan flå</span><br />
<br />
Og når han har lest ferdig diktet, så sier han, men du ER glad i meg, ikke sant? Jo selvfølgelig er jeg glad i deg, sier jeg. Og når han ser meg kommer han til meg og klemmer meg for hardt, og jeg dytter ham med håndflaten på brystkassen hans så hardt jeg kan og han vakler.<br />
<br />
Og så ender det opp sånn: <span style="font-style: italic;">Han </span>tror jeg er interessert, og egoet hans liker det. <span style="font-style: italic;">Hun </span>tror jeg er interessert<span style="font-style: italic;"> </span>i ham, så hun begynner å <span style="font-style: italic;">hate</span>. Finnes det noe verre enn forelska jenter, på tuppa etter playboygutter du ikke kan stole på eller venner av deg?<br />
<br />
Og neste gang jeg møter den hyggelige jenta:<br />
<br />
- har kåre vært her?<br />
- du spør alltid om det!<br />
- Å ... ja visst faen det gjør jeg ... sorry ...Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-31104496392224930742009-04-07T18:29:00.008+02:002010-04-21T22:53:05.589+02:00gammel påskeHun stikker innom meg på jobben. Vi snakker om påskefeiring, og hun forteller at hun skal ha datteren sin i helgen, de skal ikke være sammen hele uken fordi da skal jenta være hos faren sin, hun får bare se datteren hver tredje helg og hun er selvfølgelig lei seg. Hun snakker om advokatutgifter og rettsaken for å få lov til å se henne i det hele tatt, den hadde kostet henne førti tusen, men mer hadde hun ikke råd til. Jeg ser henne i øynene, hun er rolig og sympatisk med et sobrunt ansikt, og jeg kjenner en trang til å gi henne alle pengene hun trenger til en ny rettsak. <span style="font-style: italic;">Hadde jeg vunnet i lotto</span> ... men det er absurd, denne kvinnen kjenner jeg kun såvidt.<br />
<br />
Jeg tar meg selv i å se på leppene hennes, og nakken hennes når hun snur seg, og jeg kjenner hvordan hjertet mitt synker langt ned i brystet når jeg skjønner at jeg har sett på henne sånn. Jeg har sett på kroppen hennes og hatt lyst til å hjelpe henne. Jeg tenker på Sheila og får dårlig samvittighet og litt panikk. <span style="font-style: italic;">Tenking er utroskap</span>.<br />
<br />
Hun skal til å gå, drikker fort opp kaffen, hun er like naturlig som da hun kom, og spør meg når vi ses igjen. (Jobber du i morgen?). Jeg svarer så nøytralt jeg kan og unngår øynene hennes, isteden fester jeg blikket et sted på cd-hylla bak henne, sier hadetbra og ser ikke etter henne når hun går.<br />
<br />
Jeg setter meg på do og banner, mens jeg forestiller meg at jeg stryker henne over armene og kysser henne i nakken, og bestemmer meg for å unngå henne fra nå av. Hvis hun kommer tilbake i morgen skal jeg la være å se henne i øynene, jeg skal finne på noe annet å gjøre, stikke av når hun kommer. Og jeg skal være veldig snill med Sheila i kveld.<br />
<br />
Når jeg kommer hjem fra jobben sitter Sheila i sofaen og ser på TV. Jeg kysser henne i nakken og stryker henne over armene og legger henne i bakken, det hele går veldig fort og jeg lukker øynene når Sheila drar fingrene gjennom håret mitt. <span style="font-style: italic;">Vær så snill og ikke si noe nå, for det er ikke deg jeg tenker på</span>. Men Sheilas stemme hvisker at hun elsker meg, og jeg kan ikke annet enn å holde henne tettere inn til meg.Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-91337491733065186232009-02-25T16:26:00.009+01:002010-04-21T00:05:38.950+02:00gammel sommerJeg skriver om dette nå mens jeg drikker en øl jeg ikke liker. Den inneholder i hvert fall alkohol og jeg vil at følelsen av å være unyttig skal forsvinne.<br />
<br />
Tanya kom hjem i dag, og løp straks til psykologen. Hele huset er fullt av skitne Roskilde-ting.<br />
<br />
Jeg prøver å muntre henne opp når hun er trist men jeg vet ikke hva jeg skal si. Mamma ville ikke høre noe om Tanya. Hun hadde omsorg opp HIT sa hun, pekte på halsen. Men jeg sender meldinger til T og hun sender tilbake og er morsom. «<span style="font-style: italic;">Vi finner bare det vi leter etter og vi leter bare etter det vi vet</span>». Hun er lur og trist på en gang. Jeg føler meg trist selv også innerst inne og jeg griner alt for mye. Men Tanyas tristhet gjør meg redd, hennes er skummel for den sitter fast inni henne selv, den vokser og gror og kommer ikke utenfra, slik som min.<br />
<br />
Men vi var i banken i dag og da ble hun glad, fordi hun klarte svindle bankens sommervikar for to tusen kroner. Av en eller annen grunn har hun ikke minibankkort. Kanskje fordi hun ikke klarer kontrollere seg. Så, sånn skjedde det: Tanya sier hun skal ta ut to tusen kroner, og legger frem passet sitt. Bankdama legger frem to tusen kroner, som Tanya stikker i lomma diskrét og raskt som et lyn. Så må de skrive og signere og hei og hå. Så legger bankdama frem to tusen kroner, som Tanya stikker i lomma fortere enn svint. Og så går vi. Og jeg som ikke skjønte helt hva som skjedde sier ganske høyt hvor mye penger har du egentlig, og Tanya humrer og går fort på en gang. Så var vi glade begge to, og hun spanderte flakslodd som vi ikke vant noe på. Og vi snakket litt om Sheila selv om vi egentlig aldri snakker om sånt. Og Tanya sier hun er så røyksugen, at hun kunne ha SPIST en kamel, og vi ler høyt begge to.<br />
<br />
Men nå sitter hun på stua og røyker hasj og synes synd på seg selv. Greit nok at hun ikke gidder skjule det mer for Lev for han er delte en med henne i går, men det kommer til å stinke når mamma kommer hjem.<br />
<br />
Opprettet en profil på spraydate. «Hei jeg heter Kine og er det beste knullet i byen».Lisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-20464427553729979742009-02-11T00:22:00.006+01:002010-04-21T00:05:07.030+02:00SvettJeg var på kurs forrige uke, med jobben. Helt drøyt, jeg har aldri vært på kurs før, med fancy gratis mat og vin til alle måltider. Fler-retters! Men baren om kvelden kostet penger og jeg var blakk, som vanlig, så jeg hadde ikke annet valg enn å være edru, selv om vi måtte tidlig opp om morgenene.<br />
<br />
Men andre kvelden følte jeg ikke for å legge meg tidlig, eller sitte alene på hotellrommet (selv om jeg hadde badekar). Jeg ville ha en whisky.<br />
<br />
Gud vet, eller <span style="font-style: italic;">hvem </span>vet, hvorfor jeg har så lett for å selge meg selv når jeg er blakk. Kanskje mitt lille alkoholproblem vet. Eller kanskje det er et sosialt problem, for kvaliteten på selskapet brydde meg mindre. Jeg ville ha en ordentlig god whisky.<br />
<br />
Så det var da han dukket opp, så beleilig. Den veldig svette mannen. Nei, ikke svette, svett<span style="font-style: italic;">ende</span>. Han dryppet mer og mer etter hvert som vi snakket.<br />
<br />
Vi presenterete oss, jeg med mitt (for ham) eksotiske etternavn, og selv var han fra Trøndelagen, sendt dit på kurs fra et eller annet strømfirma. Han spurte om han fikk spandere en drink på meg, og jeg svarte at det ville glede meg veldig. Jeg fikk min whisky og ble oppriktig glad. Han tok seg en øl og en bunke servietter.<br />
<br />
Jeg ble nysgjerrig på hvorfor han svettet så mye, særlig med tanke på temperaturen i rommet, det var ikke mye kaldere å gå ut å røyke. Kanskje han var stresset, nervøs, kanskje han hadde en sykdom, eller kanskje det var fordi han var fra bondelandet i trøndelag. Sør, nord, jeg vet ikke, men han hadde bart. Og snus. Drypp. Drypp.<br />
<br />
Han kjente noen som meg, sa han, et par damer som var venninner som hadde giftet seg med to av kameratene hans, importbruder, så det er klart, de hadde ikke det navnet lenger, men kanskje jeg kjente dem ... (kanskje ikke) men de likte å gå på nattklubb for dét, sa han. Kameratene, altså. Hadde jeg bare vært fullere så hadde jeg turt å spørre ham, om svettingen. Hvor i all verden kom den fra? Jeg kunne spurt ham på en hyggelig måte, si noe om at fersk svette, det var tingen, for den er nesten uten lukt, det er den gamle svetten som man må vaske seg for. Men han var glad i å danse da, så jeg fikk ikke spurt, jeg fikk ta meg en røyk.<br />
<br />
Jeg vet ikke hvor jeg vil hen, egentlig, men jeg tror det var noe med drømmen jeg drømte i natt. Jeg drømte om denne svettende mannen, det var bissart, vi stod på dansegulvet inne i en trehall på hotellet og han stirret på meg med trillrunde øyne mens svetten dryppet og han tørket seg med servietter, han påpekte at han likte damer med skinnvest, og dansemusikken var vals ...<br />
<br />
ShitLisa Kosakiewiczhttp://www.blogger.com/profile/16034397114680046804noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-35641582006533813182008-12-17T00:18:00.007+01:002010-04-21T00:04:32.195+02:00du og jeg på en øde øydialog med sjefen #2<br />
<br />
- Hei på deg, Mariann<br />
- Hei hei Lisa! Vet du at jeg drømte om deg i natt! Jeg drømte om meg og deg sammen på en øde øy!<br />
<br />
Jeg tror jeg nesten blusset. Jeg og sjefen på en øde øy. Jeg og Mariann sammen i sola med kokospalmer og banantre og frisk sjø og bare oss to vi må jo passe på hverandre<br />
<br />
- Haha for en merkelig drøm, men hyggelig da<br />
- nei det var forferdelig! Jeg veit ikke hva du gjorde på Bleikøya , men tenk så kaldt om vinteren<br />
<br />
ja jeg kjenner at jeg fryser alleredeAnonymousnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-89023125752133763362008-11-24T17:24:00.012+01:002010-04-21T22:50:29.939+02:00Og så, og så, og så ... et håpløst forhold.Det var en helg for mange år siden og jeg hadde huset for meg selv og jeg hadde besøk av en dame som heter Sandra. Tror hun var ti år eldre enn meg, fant henne på internett.<br />
<br />
Vi stod opp i sjutiden og dusjet (hver for oss), vi spiste frokost, kitlet (betyr å ikke gjøre noe spesielt, Sandra brukte det ordet hele tida). Vi satt i sofaen og, ja, vi gjorde forskjellig, eh. Koste. Mon tro om leieboerne hørte det. Og så sovnet Sandra, og jeg strøk henne en liten stund, til jeg ble lei, og så gjorde jeg noen andre ting, og så ville jeg at hun skulle våkne (hun sov jo så lenge), så jeg hadde litt vann på henne, og strøk henne igjen, og så våknet hun til slutt, og jeg satt med en flaske vann og hadde lyst til å tømme litt på henne, mest for å se reaksjonen hennes, og litt på grunn av at hun sov så lenge og det likte jeg ikke. Men hun likte ikke at jeg satt der og truet med vannflaska, og sa at jeg ikke fikk lov til å tømme vann på henne. Og da ville jeg så veldig gjerne tømme vann, fordi, jeg skulle jo få gjøre akkurat som jeg ville med henne, så lenge det ikke var noe vondt eller farlig.<br />
<br />
Så bare så jeg på henne og sa ikke så mye, og hun spurte hva det var, og jeg svarte ikke så mye. <span style="font-style: italic;">Er du sint fordi du ikke får helle vann på meg, eller fordi jeg ikke vil ha vann på meg?</span> Og så bestemte vi oss for å gå ut og kjøpe is. Hun spurte om jeg syntes hun var for gammel for meg.<br />
<br />
Og så gikk vi under broen og hun tok på meg under t-skjorta og det var veldig spennende å gjøre sånt ute. Etterpå gikk vi til en barnepark og gjorde det der også, og SÅ gikk vi hjem.<br />
<br />
Vi kitlet litt til og gikk ned i kjelleren for å ta opp kylling, og hun tok meg litt på fryseren bare for å prøve det stående (hun er jo ganske høy, jeg satt bare på fryseren), Men vi stoppet, leieboerne kunne jo komme. Og så var det litt kaldt. Vi gjorde det oppe isteden.<br />
<br />
Jaja, hvordan det nå var, vi satt oppe i stua og kitlet og snakket om å kjøpe mer cola. Og så ringte leieboerne på og ville koble seg til internett. Lurer på om de luktet noe, eller om de bare hadde hørt. Sandra stønner jo så høyt. Sånn litt over klokka sju på kvelden gikk vi til butikken og kjøpte to store colaflasker, en trepakning kinderegg og en stratos og en pakke smørbukk pluss to lakris, alt dette i en pose Sandra fikk lov til å bære. Hun er jo passelig tradisjonell. Jeg beundrer hennes intellekt og hun beundrer mine ... Hah. Og så gikk vi hjem med varene, tok med oss lakrisen og gikk til kirkegården, spiste lakris og snakket om død og oss og folk og så på graver. Eller var det sånn? Spiste vi kylling først?<br />
<br />
Sååå, i hvert fall, Lev ringte på midt på dagen og sa jeg hadde glemt å gi ham noe pålegg, jeg var litt rar, han fikk ikke komme inn og hilse på besøket mitt, og jeg ga ham tomater og kaffe også. Jaja, vi var sikkert på kirkegården, gikk hjem, laget kylling med ris (jeg laget), Sandra snakket om USAs historie og jeg sa ja og ha. Det var jo veldig interessant. Og så spilte vi gull-geni og spiste kinderegg, og drakk cola av krystallglass. Og så kitlet vi i sofaen, gikk og la oss, og jeg malte på henne med akrylmaling og tok bilde av det.<br />
<br />
Neste dag ringte vekkerklokka klokka 0600 og jeg la meg oppå henne men ble helt utslitt og greide ikke fullføre. Isteden dusjet vi og stod opp og så ble det litt stressete fordi hun måtte jo rekke flyet. Vi spiste frokost, hun pakket stratosen også. Jeg fulgte henne til flybussen og ventet i tjue minutter. Flybussen kom og borte ble hun.Anonymousnoreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-31938662105694477112008-11-20T20:28:00.010+01:002010-04-21T22:49:41.720+02:00selvkritikkJeg har bladd fram til en dag for mange år siden da kona til broren min akkurat hadde tatt livet sitt og sett hva jeg hadde skrevet om det. Svært lite, selv om den hendelsen har preget hele familien min siden da. De hadde to barn sammen og det ble i det hele tatt mye trøbbel. Broren min gikk i mental koma og ungene var det moren vår som tok seg av. Ingenting ble det samme etterpå. Hva slags egoistisk innlegg er dette da?? Herregud, jeg husker nesten ikke dama engang.<br />
<br />
<span style="font-style: italic;">Surrealistisk. Berit har tatt livet av seg, og ... det kjennes som om jeg er forelsket i Vigdis. Tanya ringte og fortalte det da jeg og Vigdis gikk på Carl Johan. Ville ikke tenke på det, og Vigdis fikk meg til å glemme. Jeg levde i en boble sammen med henne, og boken har ikke gått ordentlig i stykker ennå. Hun er så fin ... og hun er bra, hun er så bra, så utrolig bra, og nå er hun borte. Ja, vi lå sammen. Etter en lang stund, for hun la ikke ordentlig an på meg. Vi satt og drakk hvitvin fra melkeglass på Clarion Hotell, et dobbeltrom der, vi satt og pratet om ting og tang og hun snakket om å legge seg og jeg skjønte ikke hvorfor hun ikke gjorde noen tilnærmelser. Fordi hun ikke likte meg? Men hun spurte om det var greit at vi sov i samme seng, og sa at «du har sikkert lagt merke til at jeg ikke legger an på deg», og jeg trodde hun ville fortsette med å si at jeg ikke var helt hennes stil eller noe ... men hun sa det var fordi hun ikke ville presse meg. Så da ... la jeg hånden bak nakken hennes og i håret etter at jeg hadde pusset tennene. For hun er så jævlig bra... fin. Den aller fineste, særlig kroppsbygningen, og kledd som en mafiagangsterpirat ... og vi lå sammen, og det var så fint, for jeg glemte alt og var bare i min egen lille boble, med denne damen med den fine kroppen og hyggelige stemmen. Men da hun sovnet, omsider, hun sov sikkert i bare to timer, kom jo tankene. Berit er død. Hva skjer med ungene. Hva skjer med skyldfølelsen til Lev? Han som sa så mye stygt til henne i forrige uke. You make me sick!! Men Vigdis var god å ta på. Å, hvor jeg vil ha den kvinnen ... Virkelig ... Jeg visste det hele tiden, før, underveis og etter, at denne dama, henne kan jeg bli virkelig forelsket i, om hun lar meg. For jeg ønsket det allerede da, at kjære Vigdis, lik meg, tro på meg, si at du vil ha meg. Men jeg vet ikke hva hun mener. Om noe som helst. Om hun synes det var en fin one night stand? Sikkert, tror hun hadde det fint. Men vil hun gjøre det samme flere ganger (kanskje uten å blakke seg, hun brukte to tusen kroner). Jeg vil i hvert fall. Selv om jeg ikke blir så «på» at jeg ødelegger det fine minnet om den gode opplevelsen. Vigdis, jeg vil ha deg! Mer. Masse. Hun er den beste! Surrealistisk. Fint. </span><span style="font-style: italic;">Er hos tante nå og har snakket med mamma. Frida skal bo hos oss fram til jul. Jeg vil ikke si mer om det. Skal sove litt. Men på rom 668 tenkte jeg det, at dette er en stor forandring. Kanskje starten på at Vigdis og jeg blir kjærester og at Berit er død. Men ... det er nok bare Berit som er død. Ting fortsetter. </span><br />
<br />
Hun der Vigdis hørte jeg aldri noe mer fra.Anonymousnoreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-3479089072612827052008-11-20T16:03:00.005+01:002010-04-21T00:01:39.832+02:00siste delJeg hadde tenkt å fortelle hele historien om Bosnia men nå har jeg ombestemt meg. Jeg går rett på avslutninga. her er <a href="http://snakeittakeitpantherprincess.blogspot.com/2008/10/dame-med-giftering-del-1.html">første del</a> og <a href="http://snakeittakeitpantherprincess.blogspot.com/2008/10/andre-gangen-var-hjemme-hos-meg.html">andre del</a>.<br />
<br />
Kort fortalt slo han meg noe og så slo han henne veldig mye og marina hylte og beibien hylte også og jeg løp min vei. Jeg sendte henne noen tekstmeldinger senere og spurte hvordan det var med henne og unnskyldte meg og alt mulig, tror jeg til og med skrev at jeg var glad i henne (gjorde visst det), og hun svarte ganske kort tilbake og ba meg aldri kontakte henne igjen.Anonymousnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-76679309426454419872008-11-18T02:19:00.010+01:002010-04-21T22:41:09.654+02:00Hollie ingen hører til her mer enn degMin store kjærlighet på videregående var Hollie, og når det kommer til stykket har det vel egentlig ikke vært noen store siden. Det mange syntes var bemerkelsesverdig ved Hollie, var at hun var så selvsikker og så svart på en gang. Hun var den eneste svarte jenta på skolen, ikke rart jeg også la merke til henne fra første uka. Hun gikk på almennfag, jeg gikk musikklinja. Hun hadde tusen venner, hun røykte i ett sett, hun ga faen i mye og ble forbanna for enda mer. Hun var medlem av en rekke organisasjoner, ungdom mot ditt og datt og det ene og det andre og sos-rasisme og hun hadde gangstervenner også. Først beundret jeg henne for stilen hennes. Jeg tenkte jeg ville være som henne, hun var det råeste jeg så. Snart var det helt andre ting jeg tenkte om henne, men det kom sakte og snikende på meg som et bakholdsangrep. Planen var egentlig å være veldig flink på skolen, slik at jeg kunne vokse opp og bli en verdensberømt musiker som alle skulle like og se opp til og jeg skulle ha en haug med groupies. Men på grunn av Hollie fikk jeg andre interesser som tok over for musikken og tankene mine handlet om andre ting enn kvintsirkelen og fingrene mine ville andre ting enn å øve skalaer.<br />
<br />
Det første var at hun fikk meg til å begynne å røyke. Hun ba meg aldri om det, jeg trengte bare en grunn til å være sammen med henne i friminuttene, de dagene hun kom på skolen. Det neste var at hun inviterte meg til å delta på møtene i en rekke av organisasjonene hennes, og jeg benyttet enhver mulighet for å se henne, være sammen med henne, i nærheten av henne og der hun var. Heldigvis for meg gikk det ikke så lang tid før vi hadde samme omgangskrets og jeg slapp å gå på de politiske møtene som var det kjedeligste jeg hadde vært med på. Sitte stille, diskutere og spise kjeks! Hollie kjedet seg etterhvert også, og vi henfalt mer til ulovelige aksjonering og husokkupasjon og sånne ting. Vi møttes flere kvelder i uka utenom friminuttene og vi kasta stein eller satt i kjellere og spilte brettspill. Det var en stor gjeng, men kjernen bestod av meg og Hollie og ei som het Marie og ei som het Ida. Det falt meg ikke inn på den tida å fortelle noen av dem at jeg foretrakk jenter, for den eneste jeg egentlig foretrakk var Hollie og ingen andre mennesker interesserte meg. Og dét kunne jeg ikke fortelle. Alt ville ha blitt så kleint, så jeg holdt den hemmeligheten for meg selv. Selv om Hollie etterhvert merket det, at jeg kikka litt ekstra på henne, og hun fikk dessuten påspandert en viss mengde cola og kaffe og senere øl når vi endelig kom inn på noen av utestedene (falskt leg til noen av oss og de andre slapp inn uansett). Bare en øl til for at du skal bli litt lenger! Ikke gå ennå, du rekker ikke den bussen uansett ...<br />
<br />
Ja, Hollie merka det. Hun gjengjeldte den uskyldige nærheten min, jeg gliste til henne og hun gliste tilbake. Vi var på fester og drakk oss fulle sammen, sang høyt og falskt til Raga Rockers og Jokke, og alt annet som var fett å synge til. Ja vi ble fulle men jeg gikk fremdeles ikke over noen grenser. Jeg var alt for redd for å miste hele henne, og så ikke ha noen venner igjen, så jeg holdt meg i skinnet, balanserte på kanten, og gikk heller hjem og grein for meg selv de gangene hun fant seg en type å forsvinne med i en krok. Etterhvert slutta hun å gjøre det i nærheten av meg, noe jeg var veldig takknemlig for og kanskje hun forstod det også.<br />
<br />
Vi snakka nesten aldri sammen om kjærlighet og hvem som likte hvem og sånne ting. Det hendte noen rundt oss gjorde det, men både Hollie og jeg unngikk temaet, i hvert fall gjorde hun det i nærheten av meg, og jeg tidde i hvert fall under disse samtalene. Men det var én gang da Marie spurte hva jeg hadde tenkt å gjøre med han derre <span style="font-style: italic;">Mads</span>, «han følger jo etter deg over alt», noe jeg absolutt ikke hadde merka men de lo rått. Det var i hvert fall sånn det føltes, jeg brant inne og det var pinlig, Hollie bare lente seg bakover på stolen hun satt på og kikka i taket. «Det har jeg ikke merka noe til, jaja» svarte jeg bare og Hollie sa at det hadde i hvert fall hun gjort, og jeg «jaja» igjen og ferdig med det. Det var flaut og jeg trodde både Ida og Marie forstod alt. De så på hverandre og var enige om at Mads ikke var særlig intelligent uansett.<br />
<br />
De gangene jeg sa noe viktig om kjærlighet eller hva jeg følte for henne var det alltid kamuflert som en eller annen dum sangtekst på engelsk, alltid mulig å overse og lett å gjemme seg bak. Det er jo bare pop. Men hun visste det, hun så det i blikket mitt og jeg visste det.<br />
<br />
Denne forelskelsen gikk opp og ned i to år. Av og til var hun bare fascinerende, da beundret jeg alt hun gjorde og sa og adopterte alle hennes kontroversielle meninger, noe som gjorde meg ganske vanskelig å ha med å gjøre i samfunnslære-timene. Tidvis gjorde hun meg så skjelven og deprimert at jeg ikke kom på skolen på flere dager. Men stort sett hadde jeg det fett. Hun var tidenes inspirasjon og jeg skrev små visepoplåter til henne og lagde demoer jeg gjemte langt inn i skapet, i ren Jarle Klepp-stil.Og timene på skolen gikk rimelig fort fordi jeg var flink til å dagdrømme. Jeg hadde mange fantasier om henne, og alle var av mer eller mindre dramatisk karakter. De innebar de dypeste intriger og stor lidenskap og hemmelige møter og selvfølgelig masse sex. Jeg ville hun skulle nagle meg til veggen.Om vinteren drømte jeg om snøballkrig og at jeg havna oppå henne og vi rulla rundt i snøen, om sommeren var det t-skjorter og shortser som ga lett tilgang. I perioder hvor hun var vanskeligere å komme innpå, og mer opptatt av gutter enn å småflørte med meg måtte jeg ha hjelp i dagdrømmene. En gjenganger var spesielt brutal, den inkluderte en forferdelig stygg nazist med maskingevær som truet meg til å gjøre ting med henne fordi han hatet oss begge, meg på grunn av min legning og Hollie på grunn av hudfargen. Jeg kom aldri så langt som å lage en avslutning på denne fantasien, men planen var at vi etterpå skulle overmanne nazisten og drepe ham og Hollie skulle bli så traumatisert at hun sluttet å være heterofil. Det skulle egentlig ha vært tristere enn det var, men siden jeg aldri fortalte henne rett ut hvordan det lå an slapp jeg å bli skikkelig avvist. Hun ga meg nok næring til å holde meg sånn relativt håpefull og fornøyd på en skala fra en til ti.<br />
<br />
Men sannsynligvis i en av de timene jeg satt og dagdrømte om Hollie, fant hun ut at hun ville på utveksling. Det nærmet seg skoleslutt og jeg visste hun skulle på en lang sommerferie som jeg grudde meg veldig til, og det var en av de siste skoledagene hun sa det. Jeg ble så sint og jeg tror til og med sa at jeg hatet henne, for hun hadde holdt det hemmelig for meg. Hun var overbærende og sa ingenting, ba meg bare komme på hadetbranåstikkerjegfraderemotherfuckers-festen hennes.<br />
<br />
Jeg gikk dit med verdens største klump i magen, det var kanskje siste gangen jeg fikk se henne, så jeg bestemte meg for å snakke åpent med henne, fortelle henne alt jeg ikke hadde sagt, fortelle at jeg forberedte meg på den største kjærlighetssorgen i manns minne, som jeg hadde utsatt i nesten to år.<br />
<br />
Det var omtrent tre millioner mennesker på festen hennes, og Hollie gikk rundt og tok bilder av alle sammen, og hun tok bilder av meg. Jeg kunne ikke smile til kameraet, så hun la det vekk og ga meg en klem. Den eneste jeg noen gang hadde fått av henne så jeg holdt den fast, og jeg begynte å gråte så jeg rista og hun sa så så og den påfølgende dialogen er tidenes klisjé, men av typen som gir meg hjertebank uansett.<br />
<br />
Du kan jo besøke meg i høstferien, sa hun.<br />
Det vet du at jeg ikke kan, svarte jeg.<br />
Okei, sa hun og lo. Og jeg lo og grein.<br />
Jeg er så forelska i deg og har vært det hele tida, sa jeg<br />
Jeg visste det, sa hun, og<br />
Jeg elsker jo deg også da, sa hun og<br />
Ikke på den måten, svarte jeg<br />
Nei, ... sa hun bare og<br />
Du er uansett drømmedama mi og den peneste jenta jeg vet om, sa hun og jeg ble stum og kunne ikke si noen ting til det.<br />
<br />
Det var i hvert fall fint sagt og det hjalp litt. Det var ikke noe galt med meg og hun kunne ikke noe for det. Hun beklaget at hun ikke kunne forandre på seg selv, hun skulle ønske hun kunne det, sa hun, for ingen fikk henne til å føle seg så bra som jeg gjorde, og jeg fikk henne til å like seg selv enda bedre. Så hun skulle ønske. Og jeg skulle ønske tusen ganger mer. Men uansett var det ikke noe å gjøre med. Ingen av oss kunne forandre oss, og du kan ikke slå en fugl som ikke vil synge, det hjelper ikke. Hollie kunne ikke noe for at hun heller foretrakk barske menn, og jeg tror ikke at jeg kunne noe for at jeg heller foretrakk Hollie.<br />
<br />
Uansett, etter at Hollie forsvant ble det fart på sakene, virkeligheten tok over for drømmen og det ble mange barske damer på meg, både med og uten intriger. Det er lov å ha det fett, sant ...Anonymousnoreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-19941527007107090132008-11-17T18:38:00.004+01:002010-04-21T00:00:39.537+02:00Unnskyld!Ja jeg skjønner at du er sint, jeg skjønner at du vil hate meg. Hadde jeg kunnet ta alt tilbake, hadde jeg gjort det. Viske ut hele lørdagen, jeg hadde gjort det. Ja. Jeg angrer! På alt du sa og alt du gjorde. Jeg angrer på alt det fine du sa og at jeg ble glad. Angrer på at jeg ikke stoppa deg, angrer på at jeg lekte og fylte deg med håp. Angrer på at jeg har ødelagt vennskapet.<br />
<br />
Unnskyld for at jeg har ringt deg. Unnskyld for at jeg har vært her. Unnskyld for at jeg har ledd av deg. Unnskyld for at du ikke er noe attraktiv. Unnskyld for at jeg ikke driver med veldedighetssex. Unnskyld, unnskyld, unnskyld. Jeg angrer på alle strekene jeg gikk over. Jeg angrer på at jeg ikke stoppa deg fra å kysse meg, og at jeg holdt deg i hånda. Jeg angrer på at jeg har latt deg håpe og tro. Jeg ville tatt det tilbake alt sammen, jeg angrer på alt. Jeg angrer på at du lot sjanser gå fra deg.<br />
<br />
Alt er din egen feil, men unnskyld for at jeg har gjort det verre. Jeg har ingen forklaring på hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort. Men det stopper her, jeg lover å ikke ta telefonen når du ringer.Anonymousnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-1540809290852110212008-11-09T19:22:00.008+01:002010-04-21T00:00:00.935+02:00Ånei katy perry har kyssa ei jenteDette hadde jeg aldri planlagt, dette skulle aldri skje, jeg ble så modig med drink i handa, slutta å være diskrét. Dette er jeg ikke vant til, jeg ville bare prøve deg, jeg ble så oppmerksom så nysgerrigheten fanga meg. Ånei jeg kyssa visst ei jente, faen heller jeg likte det. Smaken av en veldig rar lipgloss. Ånei jeg kyssa visst ei jente (men bare for å prøve det). Det følte så feil!! (det føltes så rett). Mener ikke at jeg er forelska i kveld, selv om jeg kyssa ei jente, sorry for det.<br />
<br />
Faen jeg likte det visst. Faen jeg likte det. Hva heter du? Nei forresten glem det, du var bare et lite eksperiment. Ikke se rart på meg, jeg er bare et menneske. Dette skulle jeg ikke ha gjort. Jeg ble bare forvirra. Å ops jeg kyssa visst ei jente ånei jeg likte det visst, rar smak av lebestift. Ånei jeg kyssa visst ei jente, men det var bare for å prøve det. Håper ikke guttekjæresten min bryr seg! Det føltes så feil! (Det føltes så rett?) mener ikke at jeg er forelska i kveld, selv om jeg kyssa visst ei jente og likte det, jeg likte det.. Men det er ikke noen stor sak det er helt uskyldig ...Anonymousnoreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-27619672199444952322008-11-06T21:07:00.010+01:002010-04-21T22:47:25.007+02:00Hvordan si det i 2001<span style="font-weight: bold;">Mandag</span><br />
Svømte med Rannveig i dag, skulket spansk og engelsk, turte ikke komme fordi jeg har ikke gjort leksene. Rannveig spanderte frokost.<br />
<br />
Drømte om min kjære i natt. Drømte at jeg skulle si det til henne; og jeg sa det til henne. Først sa jeg at jeg ville fortelle henne noe, stod rett overfor henne, og smilte, fniste til henne, og hun så vennlig på meg, og smilte sånn som Adrian gjør. Så sa jeg at jeg ikke turte allikevel. Men litt etter, så <span style="font-style: italic;">måtte</span> jeg bare si det. Jeg sa noe sånt som "jeg må si det allikevel", og så tok jeg om henne, la armene rundt skuldrene hennes, og hvisket henne i øret: "jeg elsker deg ...", og jeg tror hun sa det samme tilbake, eller om det var et ekko av mitt eget utsagn? Og jeg sa "hva?", eller noe, for å være sikker på at jeg hørte riktig. Men da var det borte. Uansett så holdt hun om meg også, og var min. Det var en helt herlig drøm, og jeg må si jeg ble skuffet da jeg våknet. Men det gir allikevel håp ... herregud, jeg er virkelig forelsket i henne, det er ikke tull. Min egen skyld? Det er det sikkert, men det gjør det ikke mindre ekte.<br />
<br />
I morgen skal jeg si det. Men jeg vet ikke hvordan!! Får vondt i magen av å tenke på det. Jeg kan ikke si det <span style="font-style: italic;">før </span>vi har vært nær hverandre en stund, kan ikke si det med en gang. Etter en stund kan jeg kanskje klare å si det, men da er vi aldri alene mer. Jeg må sørge for at vi er alene. Helst bør Ida og Marie ha gått, men det skjer ikke. Og <span style="font-style: italic;">hva </span>skal jeg si? At jeg elsker henne? At jeg er forelsket i henne? At jeg vil ha henne? At jeg "liker" henne? Herregud, jeg ANER ikke hvordan.<br />
<br />
... Herregud jeg SKAL si det i morgen, jeg SKAL! Faen. Uansett om det høres teit ut. Jeg skal si at jeg er forelsket i henne. Og jeg kommer til å rødme så jævlig ... men det får bare være. For i morgen skal jeg si det ... Fortalte det til Hanna og Rannveig, jeg trengte litt støtte. Skulle gjerne sagt det til mamma også, men det er alltid så mye annet vi må snakke om. Pappa eller jobben hennes og det er alltid problemer.<br />
<br />
I morgen <span style="font-style: italic;">skal </span>jeg si det. Måtte gråte litt, det gjør så vondt å tenke at det ikke går bra ... jeg elsker henne ... så SI DET!<br />
<br />
Møtte henne i gangen i dag. Det vil si, jeg og Mads stod i gangen, Mads ga meg en mentos og jeg greide å ødelegge pakken fordi jeg stod og så på Hollie, og hun så på meg. Hun hilste. Og jeg så og så på henne, og så kom hun slentrende bort. "Hei!", og jeg spurte hvordan hun hadde hatt det i helgen. Var vi alene skulle jeg ha sagt at jeg elsket henne. Hun sa noe om at hun hadde vært syk og så måtte vi gå til time.<br />
<br />
I morgen sier jeg det. Natta.<br />
<br />
<span style="font-weight: bold;">Tirsdag</span><br />
Jeg sa det ikke, for vi var aldri alene. Jeg bare laget kakao til henne, en gest, og ga henne penger til bussen. Og hun lo av de dårlige kirkevitsene mine. Og jeg vet at jeg tør si det nå, selv om jeg var så nervøs at jeg nesten kjente det på huden da jeg var på skolen. Men det roet seg senere, og hun kom sist, og var ikke skummel, var bare seg selv som jeg elsker, og <span style="font-style: italic;">hun </span>er da ikke så farlig? Nei ... på torsdag er det lite sannsynlig at vi er alene. Men ... i helga skal vi ut og skrive på veggene. Marie har fått seg en ny hobby. Det kommer til å bli bra, da kan jeg si det. Alene med henne, i sånne omstendigheter, da kan jeg si det . Visst faen, det kommer til å gå, hun blir min ...<br />
<br />
<span style="font-weight: bold;">Onsdag</span><br />
Skulka skolen og var på kino med Rannveig. Herregud Rannveig kan være så sinnsykt!! irriterende. Prater konstant om seg selv og sin oppfatning i ett kjør. Jaja. Imorgen får jeg se Hollie igjen. Det beste med henne er at hun har en så bra oppfatning. Og jeg skal si det på lørdag.<br />
<br />
<span style="font-weight: bold;">Torsdag</span><br />
Tok med meg Mads til hallen og Hollie synes Mads er en sær, sær fyr. De har røyket en del sammen i friminuttene. Jaja han er jo sær. Men hyggelig da. Gleder meg til helga, fortelle hvordan det er ...<br />
<br />
<span style="font-weight: bold;">Fredag</span><br />
Satan. Må jobbe i morgen, og kjøpe cans. Men så får jeg møte Hollie ... og fortelle henne det ... da <span style="font-style: italic;">må </span>jeg si det. I går satte hun seg forresten ved siden av meg på kafeen, med beinet helt inntil. Det er ikke tull, det var helt åpenbart. Det var som hun sa "jeg vet at du liker meg". Og det gjør jeg jo. For jeg elsker henne. Og hun smilte til meg i går, jeg tror hun er blitt modigere ... og jeg smilte tilbake. "Jeg elsker deg" sa smilet. Og hun smilte svakt igjen. Det er spesielt at hun smiler, for det gjør hun sjelden. Oftest bare ler hun. Eller gliser. Å smile er noe annet. Det må jo bety noe ... det at hun tør? Jeg tror hun tør mer nå. Hun vet at jeg vil ha henne, hun merker det, liker det og spiller på det. Dét tør hun. Mer vet jeg ikke. Får vite i morgen ... kanskje jeg får kysse henne, kanskje må jeg bare dø.<br />
<br />
Hvem vet!<br />
<br />
Var og lette etter den plakatsjappa i dag. Det var ikke lett. Rannveig var med. Jattet som faen, jeg ble skikkelig innesluttet av det. Virket kanskje sur, men jeg var ikke det, ville bare ... tenke. Hun er ofte bare så kjedelig, og ... irriterende! sykt pratsom dame det der, må prate om <span style="font-style: italic;">alt</span>.<br />
<br />
Kjøpte vin. Min første rosévin. Godnatt.<br />
<br />
<span style="font-weight: bold;">Lørdag</span><br />
Dette var i går. Først var jeg på jobb, og så dro jeg hjem til Marie. Hollie var der, og Ida. Vi (Marie) skjærte ut sjablonger i papp, testet dem på en vegg av papp. Deretter så vi på Shrek, spiste spaghetti og dro ut i firetida. Sjablongene ble jævlig fine, og de tok seg bra ut på veggene rundt om kring. Også under brua der jeg går hver dag.<br />
<br />
Men ... jeg feiga ut. Så jævlig. Jeg turte ikke fortelle henne det, ikke faen, og det var vel ikke det helt riktige tidspunktet heller.<br />
<br />
<span style="font-weight: bold;">Søndag</span><br />
Jeg, Yngve (hoomo ...), Marie og Hollie og et par venner av Marie satt hjemme hos Marie og spilte. Det var gøy, men ... jo. Alt er bra.<br />
<br />
Nei, faen, på tirsdag sier jeg det. Fakta faen.Anonymousnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-19642340039731477902008-11-03T00:58:00.005+01:002010-04-20T23:58:13.464+02:0024. august 2001 (18 år)Dette er en bra dag. Har snakket og småpratet med veldig mange. Oda igjen, hun snakket jeg med i går også. Og den nye jenta i klassen. Og flere som jeg ikke trenger nevne. Var innom biblioteket etter skolen, leste i og lånte en bok som heter "Sokrates og Xantippe", nei forresten, den heter "vær sterk", og handler om Sokrates og Xantippe. Av Finn Jov. Da jeg kom ut derifra tenkte jeg å dra på en kafe, lese mer og ta en kakao, men jeg møtte Hollie, og slo følge med henne til hallen isteden. Ingen flørting, bare hyggelig. Men før det, da jeg så henne på skolen i dag, og hun så ikke på meg, kjente jeg det. Ble nervøs. Men ikke da jeg møtte henne og hang med henne til Ida kom, og Marie etter. Og alle var venner. Da var det ingenting der, og jeg glemte det nesten. At jeg ville ha henne. For jeg kjente det litt da jeg gikk hjem.<br />
<br />
Og når vi allikevel kommer borti hverandre, som da jeg satt på porten og hentet moreller, og trengte at noen tok imot dem slik at jeg kunne komme meg ned, var jeg jo veldig borti henne da jeg rakte dem til henne, som av gammel vane. og jeg bare noterte meg det, uten å egentlig tenke over det. For noe er allikevel forandret: jeg må ikke se på henne. Jeg har ingen trang til det, ikke i dag. Sikkert fordi jeg uten å tenke på det hadde gitt opp hele jenta, hun har jo klint med han derre Sigurd. Vet ikke om det er noe mer, men jeg er mer innstilt på å leve i sølibat i et år nå.<br />
<br />
Yngve kom og de stod ganske lenge og kastet moreller på teateret. Røde flekker på veggene. Etterhvert var det noe kaffe og så gikk jeg hjem, ikke veldig sent. Før alle andre. Hjem og sove, lese, ha tid for meg selv. Men jeg gikk og kjente det, at den jenta vil jeg nok ha ennå. Jeg tenkte at "jeg elsker deg jo", men det gjør jeg jo ikke. Jeg vet jo ikke hva det er, jeg, som så ofte gjør at jeg tenker at jeg elsker. Men jeg liker henne i hvert fall, og den tiltrekningen går vel aldri over.<br />
<br />
Uansett, det er fint å ikke stresse det.Anonymousnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-12470934264326291082008-11-01T01:27:00.004+01:002010-04-20T23:57:29.635+02:00Mannen i avisenI hovedstaden er det utested som heter Elsker. Der pleier Mads Larsen å gå for å gjøre research-arbeidet sitt.<br />
<br />
Jeg hadde akkurat hundre kroner og skulle tidlig opp, noe som betydde ta det rolig med to øller, og så gå hjem. Jeg stod og bladde i avisa for sant å si følte jeg meg ikke så veldig tilpass der. Nei, jeg kom alene og kjente ikke en levende sjel. Og jeg er ikke så bråkjekk alltid som jeg skulle ønske. Jeg resignerte og gadd ikke se tåpelig speidende ut, alle damene der hadde med seg venner. Natt og dag lå beleilig til.<br />
<br />
- heeeeei. står det noe interessant i avisa?<br />
- nei, ikke egentlig men jeg har ikke lest så mye<br />
- åå vet du jeg tror faktisk jeg er i den vil du se<br />
- okei<br />
- her er det, det er meg<br />
<br />
Sannelig var det ikke samme person. Mads Larsen. Samme sleske øya, ingen tvil.<br />
<br />
- jeg har lest boka di<br />
- jeg har skrevet flere<br />
- jeg leste den rosa<br />
- den er kjedelig<br />
- vet du at jeg var lesbisk før<br />
- nei det vet jeg ikke<br />
- så du tror ikke at en mann kan være lesbisk?<br />
- jeg har ikke sagt det, men hvis du spør nå så vil jeg si nei. Var du neger før også?<br />
- nei jeg har aldri vært neger før<br />
- nei da så<br />
- og du hva er du er du heterofil eller?<br />
- litt (løgn)<br />
- hva sa foreldrene dine da du fortalte at du var heterofil skål<br />
- eheh, de tar meg som jeg er skål<br />
- syns du ikke han gutten i baren er søt. fin på håret skål<br />
- joda. bolleklipp skål<br />
- hva gjør du har hvis du er heterofil hvorfor står du alene skål<br />
- jeg hadde lyst på øl jada skål<br />
- skål en irish coffee til takk<br />
- og du da er du homo eller er du her bare for å drive research<br />
- jeg er kul. skal vi ikke gå på london isteden<br />
- jeg har en øl å drikke opp<br />
- hva syns du om london har du vært der før?<br />
- det er mange homser der<br />
- sjokk, oi oi ... få se på hendene dine oi du har skikkelig fine hender ja<br />
- takk da<br />
- veldig lange og glatte men ikke så tynne skikkelig mannehender<br />
- ja ja<br />
- skikkelig pianofingre. men du har lesbenegler da<br />
- vel det er i hvert fall bra. du er visst ganske opptatt av begreper du.<br />
- ser du noen du liker eller<br />
- jeg har ikke sett så mye jeg har lest i avisa<br />
- vi kan jo se nå hvis du vil<br />
- ser du noen<br />
- det er bare menn her<br />
<br />
Og så ser jeg ei som er min nabo på arbeidsplassen. Går bort til henne men hun har tusen å prate med, får en klem og hun er ganske overraska over å se meg der. hei er du her! og så borte. Jeg vet hun er superopptatt, bare å glemme.Går tilbake til pornopung<br />
<br />
- vet du hva jeg våkna opp med i dag?<br />
- nei, en barbert pung?<br />
- en pus! en kjempesøt pus<br />
- så hyggelig<br />
(...)<br />
- skal vi kline?<br />
- nei<br />
-hvorfor ikke?<br />
- jeg har ikke lyst<br />
- hvorfor ikke?<br />
- det har jeg absolutt ingen grunn til<br />
<br />
Og av en eller annen grunn ble han fornærma og gikkAnonymousnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-44464477285944524482008-10-30T14:52:00.005+01:002010-04-20T23:56:40.538+02:00Dagbok 97-98 (fjorten år)<span style="font-style: italic;">28. november 1997</span>. Du tar opp sigaretten. Jeg vil ha den røyken. Du står og snakker med hun jenta. Og ser ikke på meg i det hele tatt. Ikke før vi sitter i det rommet. Ikke før du kommer borti meg med albuen, snur deg, og smiler ... og jeg blir så forvirret, og rødmer, og lurer på om du kan se det. Og så ser jeg ned i bordet.<br />
<br />
<span style="font-style: italic;">8. mars 1998</span>. Jeg står på fortauet og du og noen går forbi. Du vinker. Og jeg vinker. Og så fikk jeg noe å dele ut. Og så kommer du. Og så snubler jeg. Og så spør du hvordan det gikk, tror jeg. Og jeg svarer noe fantastisk, dessverre uten lyd. Kanskje det var «bra». Kort og greit. Hvem vet. Ingen kunne høre det. Jeg burde kanskje ha snubla oppå deg. Ja, jeg skulle gjort det. Vi kunne ligget på bakken. Vi kunne ha ledd sammen. Det er ille nok å snuble foran noen. Og så i et tog, til og med. Herregud.<br />
<br />
Og så kom du bort til meg etterpå og sa noe om at det var veldig kaldt ... eller noe. Og jeg sier «ja». Jeg tror jeg sier ja, i alle fall. Men ja, det er kaldt. Og veldig glatt. Men så kom det flere som snakket med deg. Veldig mange gutter, faktisk. Og jeg står der bare. Og så går jeg.<br />
<br />
Jeg hører på noen som roper i en megafon og noen som diskuterer bla bla bla med hverandre og JO! Og NEI! Sier de og så står du ved siden av meg. Og så mumler du et eller annet om at du må gå. Så står du der borte i den andre siden av ringen før du og vennegjengen din går.<br />
<br />
<span style="font-style: italic;">1. mai 1998</span>. Jeg kan se deg. Du har en annen jakke på deg. Det er ganske varmt og noen holder en tale. Du går rundt og selger blader. Vet du ikke at jeg kan kjøpe? Selg til meg! Men jeg har ingen penger. Greit nok det. Dessuten vet jeg ikke hva jeg skulle ha sagt uansett.<br />
<br />
Når jeg ser på deg og du ser på meg og du sier «hei» og jeg sier «...» eller noe sånt. Kanskje du begynner å lure på om jeg er stum. Men det virker ikke som om du bryr deg noe særlig. Kanskje du ikke vet hva jeg gjorde med den gutten, men allikevel syns du jeg er en tåpe. Alt det andre jeg har gjort er også nok til at jeg er en idiot.<br />
<br />
Du snakker mye med hun i den grønne bunaden. Men ikke at jeg bryr meg. Ikke faen! (Liker du henne).<br />
<br />
Si noe til meg! Jeg skal være så mye smartere neste gang. Jeg skal snakke. Jeg skal si noe lurt ...<br />
<br />
<span style="font-style: italic;">10. juli 1998</span>. Du var på jernbanestasjonen og det var jeg også. Det var bare oss og en eller annen Elvin eller hva han het. Men han gikk sin vei og du spurte hvor jeg hadde vært i sommer. Jeg hadde vært i Tromsø, og Bodø, og Bardufoss, og mange andre steder borti der ... sa jeg. «Nordnorge», retter du meg. «var det fint der da», spurte du. Eller SA du. Det var ikke et spørsmål.<br />
<br />
Jeg visste du hadde fått en kjæreste. Elvin snakket om deg og den der kjæresten din og jeg hørte det jo. Og dere hadde vært på en lang ferie sammen og hatt det så fint. I syden. Jeg ble ikke lei meg for det. Bare overrasket. Og så ble jeg ganske irritert, faktisk, da du sa jeg skulle ha barnebillett fordi jeg ikke var fylt femten. Din helvetes idiot, jeg liker ikke at du sier sånt! Vet du ikke hvor nervøs jeg har vært for å treffe deg? Forresten fyller jeg femten om fire dager.<br />
<br />
Da Elvin snakka om den der kjærlighetsferien din snakka du ikke med meg mer. Og du så ikke på meg heller. Men det gjør ingenting for jeg er likegyldig til deg. Du er ikke så pen heller, du har en kvise på haka. Og du er ikke så mystisk og spesiell og annerledes. Forstår du ikke at jeg ikke bryr meg om deg. Skjønner ikke hvorfor jeg har vært så dum og tenkt så mye på deg. Jeg kommer ikke tilbake mer nå.Anonymousnoreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-1233655451784795887.post-75547873100714409512008-10-24T23:09:00.011+02:002010-04-21T22:40:28.316+02:00Ganske bra kjærlighetAlle mine kyss er virkelige, alle mine kjærtegn er sanne. Alt du har kjent skal jeg være for deg. På hver eneste side vil jeg stå. Du vet hvem du kan komme til, jeg er her for deg. Over alt hvor du går, skal jeg gå sammen med deg.<br />
<br />
Hvert eneste kyss er ekte, hvert eneste slag er ekte. Alle du kjente, kan jeg være for deg. Alt du gjør, skal jeg gjøre sammen med deg.<br />
<br />
Mitt hvert eneste kyss er sant, mitt hvert eneste kjærtegn er ekte. Alt som du visste om, kan jeg være for deg. Her ved siden av deg skal jeg stå. Du vet hvem du kan snu deg til. Uansett når du vil, skal jeg være her. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet.<br />
<br />
Kjære kjærligheten min er dyp, dyp som bunnen på havet. Å kjære kjærligheten min den vil vare så lenge jeg har liv. Å kjære jeg vil ha deg såÅ. Hver eneste gang du har lyst. Hver eneste gang du har lyst. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet.<br />
<br />
Kjære vær så snill og kom hjem, jeg vil legge armen omkring deg og si at jeg er så glad jeg fant deg, det er sånn jeg føler det, det er sånn jeg føler det, jeg vil aldri la deg gå. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske forferdelig kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet.Anonymousnoreply@blogger.com2