å så et frø

Jeg drømte at jeg gikk tur med en hund som var helt ustyrlig. Jeg hadde sett en hundepsykolog på TV som fortalte om hvordan man skulle håndtere en hund, og få den til å respektere deg. Det var blant annet viktig at du alltid var foran hunden. Når du går ut døra, skal du gå først, hvis ikke er det hunden som går tur med deg, noe som betyr at den ikke respekterer deg som leder.

Hunden min gikk langt foran meg. Den dro i båndet, og jeg ropte og kjeftet på den og prøvde å dra den tilbake. Jeg dro den tilbake, men den gikk fram igjen, og rev og slet til alle sider. Jeg hadde absolutt ingen kontroll på den.

Og så våknet jeg og tenkte selvfølgelig på henne. Som jeg fulgte til busstasjonen dagen før, mens hun fortalte en historie om da hun badet i en fontene i Roma, og politiet kom for hun hengte opp pengesedlene sine til tørk. Jeg tror det var en morsom historie, men jeg fikk ikke med meg så mye av den, jeg hadde skrudd på autopiloten og håpet bare at jeg lo på de riktige stedene, mens jeg tenkte kyss meg, åh faen, kyss meg, åh helvete, nå er jeg ute å kjøre ... men vær så snill å kyss meg!

Hun kysset meg ikke, men hun ga meg en klem som jeg sikkert holdt for lenge, eller som vi begge holdt lenge. Nei forresten, det var mer som en klem du gir til en nær og god venn, men hun var jo ingen nær og god venn, jeg hadde aldri klemt henne før. Vi sa godnatt. Jeg slakket tempoet da hun rundet hjørnet, og bannet mens hjertet hamret og jeg visste at nå var jeg ordentlig ute på tur.

Men jeg tenkte, jeg har ikke gjort noe galt. Ennå.
Men dette var helt på grensen.
Og hva faen skal jeg gjøre nå.

Det var bare en ting å gjøre, og det var å aldri gjenta dette her. Jeg hadde rett og slett sittet og ventet på henne, i baren midt i mellom restauranten hennes og bokhandelen min, for jeg regnet med at hun kom til å komme i dag også, når hun var ferdig på jobben. Først hadde jeg lest ut alle avisene og fylt opp et askebeger, og så hadde en kollega av henne kommet og jeg hadde slått meg ned sammen med ham. Han virket passelig interessert. Etter en time kom hun også. Jeg syntes hun nærmest virket nervøs, og hun blunket alt for mange ganger med øynene, jeg tror ikke hun hadde ventet at jeg skulle sitte der ved bordet hennes. Da kollegaen gikk var det bare oss igjen. Hun, jeg, og vi satt der, og jeg hadde drukket fem øl og kikket henne alt for lenge i øynene allerede. Og jeg smilte snålt som forrige gang, kunne ikke la være, og det er umulig at hun ikke så noe i det smilet.

Jeg tror jeg hadde sådd et frø i henne. Hun hadde skjønt det, og hun hadde sikkert tenkt på meg. Og nå kom jeg til å sette henne i en knipe hun ikke ville være i. Det rare smilet, som liksom sa jeg var sjenert selv om hun visste at jeg ikke var det overhodet, og som derfor helt sikkert avslørte hva jeg ønsket, og hennes alt for mange blunk med øynene, som om hun hadde fått rusk i dem, sa det. Dette frøet kunne vokse seg stort slik at jeg ble nødt til å såre henne, for jeg kunne ikke gi henne noen ting.

Hun ville føle seg lurt uansett. Lurt til å like meg selv om jeg hadde en kjæreste. Eller lurt til å være med på et bedrageri. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle stoppe det, for det eneste jeg ville var å kysse henne!

Så da jeg gikk hjem det siste stykket alene, halvfull, med en dårlig samvittighet på opptur, visste jeg holdt på å miste kontrollen. Jeg gikk mens jeg så for meg at jeg kysset henne, og jeg la meg for å sove og ville så gjerne ... Og så drømte jeg det med hunden.

slags brev

Vi var naboer på jobben. Jeg jobbet i en bokhandel det året, en bokhandel med innebygd kafé, og dette var før røykeloven, hun var servitør på en restaurant ved siden av.

Hun var ofte innom bokhandelen før hun begynte på jobb. Hun leste mye bøker, fordi hun kjørte fire timer med buss hver dag. Jeg anbefalte henne bøker, og ga henne gratis kaffe siden hun var en nabo.

Jeg merket at jeg begynte å vente på henne om dagene. Hun kom, og liksom, løftet meg opp. Jeg fortalte meg selv at jeg hadde alt under kontroll, at hun bare var et innslag som gjorde dagene mindre kjedelige.

Men så kom de første tankene. Ufrivillige, påtrengende tanker (jeg var jo lykkelig med Sheila).

Og jeg skrev dette brevet som jeg gjemte.

Jeg merker at jeg ble helt tom da du gikk. Jeg likte det da du bare satt der med kaffen din etter at de andre hadde gått, selv om jeg ikke snakket så mye med deg, og jeg likte ikke at du gikk uten å si hadet. Jeg burde kanskje fulgt bedre med, kanskje du kikket etter meg? Jeg vet ikke, for jeg turte ikke se så mye i din retning, selv om jeg tror jeg så mer mot deg enn normalt. Kanskje la du merke til det skjelmske smilet mitt. Jeg håper nesten det. Jeg vil at du skal forstå at jeg liker deg. Jeg skulle så gjerne sagt det til deg. Men det ville nok hørtes tåpelig ut, for jeg burde ikke. Du har jo sett oss, meg og Sheila. Vet du at hun er kjæresten min, at vi er så godt som gift?

Hver gang jeg ser deg skulle jeg ønske jeg var singel. Og jeg håper at du er det, selv om jeg egentlig ikke tror det. Hvorfor skulle du ellers ikke bodd nærmere jobben? Kanskje det er datteren din, kanskje hun bor der borte.

Jeg ville gjerne lånt deg flere bøker. Jeg har tenkt mye på det, men jeg kommer ikke på noen som er verdige nok. Helst noe storslagent og fengende, noe du ville huske, og tenke på boken og tenke på meg samtidig.

For jeg tenker på deg. Jeg har prøvd å la være. Et bilde av den litt solbrente nakken din. Og jeg har stoppet tanken der, visket den ut. Men av og til så lar jeg dem bare komme. Og lar dem gå ganske langt.

Jeg tenker på leppene dine, jeg later som jeg kysser dem. Jeg holder deg i hendene og så over håndleddene og vi kysser; jeg pleier ikke kysse så lenge, men deg kysser jeg lenge, vi står utenfor en dør, og du er sterk. Du løfter meg opp mot døra.