24. august 2001 (18 år)

Dette er en bra dag. Har snakket og småpratet med veldig mange. Oda igjen, hun snakket jeg med i går også. Og den nye jenta i klassen. Og flere som jeg ikke trenger nevne. Var innom biblioteket etter skolen, leste i og lånte en bok som heter "Sokrates og Xantippe", nei forresten, den heter "vær sterk", og handler om Sokrates og Xantippe. Av Finn Jov. Da jeg kom ut derifra tenkte jeg å dra på en kafe, lese mer og ta en kakao, men jeg møtte Hollie, og slo følge med henne til hallen isteden. Ingen flørting, bare hyggelig. Men før det, da jeg så henne på skolen i dag, og hun så ikke på meg, kjente jeg det. Ble nervøs. Men ikke da jeg møtte henne og hang med henne til Ida kom, og Marie etter. Og alle var venner. Da var det ingenting der, og jeg glemte det nesten. At jeg ville ha henne. For jeg kjente det litt da jeg gikk hjem.

Og når vi allikevel kommer borti hverandre, som da jeg satt på porten og hentet moreller, og trengte at noen tok imot dem slik at jeg kunne komme meg ned, var jeg jo veldig borti henne da jeg rakte dem til henne, som av gammel vane. og jeg bare noterte meg det, uten å egentlig tenke over det. For noe er allikevel forandret: jeg må ikke se på henne. Jeg har ingen trang til det, ikke i dag. Sikkert fordi jeg uten å tenke på det hadde gitt opp hele jenta, hun har jo klint med han derre Sigurd. Vet ikke om det er noe mer, men jeg er mer innstilt på å leve i sølibat i et år nå.

Yngve kom og de stod ganske lenge og kastet moreller på teateret. Røde flekker på veggene. Etterhvert var det noe kaffe og så gikk jeg hjem, ikke veldig sent. Før alle andre. Hjem og sove, lese, ha tid for meg selv. Men jeg gikk og kjente det, at den jenta vil jeg nok ha ennå. Jeg tenkte at "jeg elsker deg jo", men det gjør jeg jo ikke. Jeg vet jo ikke hva det er, jeg, som så ofte gjør at jeg tenker at jeg elsker. Men jeg liker henne i hvert fall, og den tiltrekningen går vel aldri over.

Uansett, det er fint å ikke stresse det.