Hollie ingen hører til her mer enn deg

Min store kjærlighet på videregående var Hollie, og når det kommer til stykket har det vel egentlig ikke vært noen store siden. Det mange syntes var bemerkelsesverdig ved Hollie, var at hun var så selvsikker og så svart på en gang. Hun var den eneste svarte jenta på skolen, ikke rart jeg også la merke til henne fra første uka. Hun gikk på almennfag, jeg gikk musikklinja. Hun hadde tusen venner, hun røykte i ett sett, hun ga faen i mye og ble forbanna for enda mer. Hun var medlem av en rekke organisasjoner, ungdom mot ditt og datt og det ene og det andre og sos-rasisme og hun hadde gangstervenner også. Først beundret jeg henne for stilen hennes. Jeg tenkte jeg ville være som henne, hun var det råeste jeg så. Snart var det helt andre ting jeg tenkte om henne, men det kom sakte og snikende på meg som et bakholdsangrep. Planen var egentlig å være veldig flink på skolen, slik at jeg kunne vokse opp og bli en verdensberømt musiker som alle skulle like og se opp til og jeg skulle ha en haug med groupies. Men på grunn av Hollie fikk jeg andre interesser som tok over for musikken og tankene mine handlet om andre ting enn kvintsirkelen og fingrene mine ville andre ting enn å øve skalaer.

Det første var at hun fikk meg til å begynne å røyke. Hun ba meg aldri om det, jeg trengte bare en grunn til å være sammen med henne i friminuttene, de dagene hun kom på skolen. Det neste var at hun inviterte meg til å delta på møtene i en rekke av organisasjonene hennes, og jeg benyttet enhver mulighet for å se henne, være sammen med henne, i nærheten av henne og der hun var. Heldigvis for meg gikk det ikke så lang tid før vi hadde samme omgangskrets og jeg slapp å gå på de politiske møtene som var det kjedeligste jeg hadde vært med på. Sitte stille, diskutere og spise kjeks! Hollie kjedet seg etterhvert også, og vi henfalt mer til ulovelige aksjonering og husokkupasjon og sånne ting. Vi møttes flere kvelder i uka utenom friminuttene og vi kasta stein eller satt i kjellere og spilte brettspill. Det var en stor gjeng, men kjernen bestod av meg og Hollie og ei som het Marie og ei som het Ida. Det falt meg ikke inn på den tida å fortelle noen av dem at jeg foretrakk jenter, for den eneste jeg egentlig foretrakk var Hollie og ingen andre mennesker interesserte meg. Og dét kunne jeg ikke fortelle. Alt ville ha blitt så kleint, så jeg holdt den hemmeligheten for meg selv. Selv om Hollie etterhvert merket det, at jeg kikka litt ekstra på henne, og hun fikk dessuten påspandert en viss mengde cola og kaffe og senere øl når vi endelig kom inn på noen av utestedene (falskt leg til noen av oss og de andre slapp inn uansett). Bare en øl til for at du skal bli litt lenger! Ikke gå ennå, du rekker ikke den bussen uansett ...

Ja, Hollie merka det. Hun gjengjeldte den uskyldige nærheten min, jeg gliste til henne og hun gliste tilbake. Vi var på fester og drakk oss fulle sammen, sang høyt og falskt til Raga Rockers og Jokke, og alt annet som var fett å synge til. Ja vi ble fulle men jeg gikk fremdeles ikke over noen grenser. Jeg var alt for redd for å miste hele henne, og så ikke ha noen venner igjen, så jeg holdt meg i skinnet, balanserte på kanten, og gikk heller hjem og grein for meg selv de gangene hun fant seg en type å forsvinne med i en krok. Etterhvert slutta hun å gjøre det i nærheten av meg, noe jeg var veldig takknemlig for og kanskje hun forstod det også.

Vi snakka nesten aldri sammen om kjærlighet og hvem som likte hvem og sånne ting. Det hendte noen rundt oss gjorde det, men både Hollie og jeg unngikk temaet, i hvert fall gjorde hun det i nærheten av meg, og jeg tidde i hvert fall under disse samtalene. Men det var én gang da Marie spurte hva jeg hadde tenkt å gjøre med han derre Mads, «han følger jo etter deg over alt», noe jeg absolutt ikke hadde merka men de lo rått. Det var i hvert fall sånn det føltes, jeg brant inne og det var pinlig, Hollie bare lente seg bakover på stolen hun satt på og kikka i taket. «Det har jeg ikke merka noe til, jaja» svarte jeg bare og Hollie sa at det hadde i hvert fall hun gjort, og jeg «jaja» igjen og ferdig med det. Det var flaut og jeg trodde både Ida og Marie forstod alt. De så på hverandre og var enige om at Mads ikke var særlig intelligent uansett.

De gangene jeg sa noe viktig om kjærlighet eller hva jeg følte for henne var det alltid kamuflert som en eller annen dum sangtekst på engelsk, alltid mulig å overse og lett å gjemme seg bak. Det er jo bare pop. Men hun visste det, hun så det i blikket mitt og jeg visste det.

Denne forelskelsen gikk opp og ned i to år. Av og til var hun bare fascinerende, da beundret jeg alt hun gjorde og sa og adopterte alle hennes kontroversielle meninger, noe som gjorde meg ganske vanskelig å ha med å gjøre i samfunnslære-timene. Tidvis gjorde hun meg så skjelven og deprimert at jeg ikke kom på skolen på flere dager. Men stort sett hadde jeg det fett. Hun var tidenes inspirasjon og jeg skrev små visepoplåter til henne og lagde demoer jeg gjemte langt inn i skapet, i ren Jarle Klepp-stil.Og timene på skolen gikk rimelig fort fordi jeg var flink til å dagdrømme. Jeg hadde mange fantasier om henne, og alle var av mer eller mindre dramatisk karakter. De innebar de dypeste intriger og stor lidenskap og hemmelige møter og selvfølgelig masse sex. Jeg ville hun skulle nagle meg til veggen.Om vinteren drømte jeg om snøballkrig og at jeg havna oppå henne og vi rulla rundt i snøen, om sommeren var det t-skjorter og shortser som ga lett tilgang. I perioder hvor hun var vanskeligere å komme innpå, og mer opptatt av gutter enn å småflørte med meg måtte jeg ha hjelp i dagdrømmene. En gjenganger var spesielt brutal, den inkluderte en forferdelig stygg nazist med maskingevær som truet meg til å gjøre ting med henne fordi han hatet oss begge, meg på grunn av min legning og Hollie på grunn av hudfargen. Jeg kom aldri så langt som å lage en avslutning på denne fantasien, men planen var at vi etterpå skulle overmanne nazisten og drepe ham og Hollie skulle bli så traumatisert at hun sluttet å være heterofil. Det skulle egentlig ha vært tristere enn det var, men siden jeg aldri fortalte henne rett ut hvordan det lå an slapp jeg å bli skikkelig avvist. Hun ga meg nok næring til å holde meg sånn relativt håpefull og fornøyd på en skala fra en til ti.

Men sannsynligvis i en av de timene jeg satt og dagdrømte om Hollie, fant hun ut at hun ville på utveksling. Det nærmet seg skoleslutt og jeg visste hun skulle på en lang sommerferie som jeg grudde meg veldig til, og det var en av de siste skoledagene hun sa det. Jeg ble så sint og jeg tror til og med sa at jeg hatet henne, for hun hadde holdt det hemmelig for meg. Hun var overbærende og sa ingenting, ba meg bare komme på hadetbranåstikkerjegfraderemotherfuckers-festen hennes.

Jeg gikk dit med verdens største klump i magen, det var kanskje siste gangen jeg fikk se henne, så jeg bestemte meg for å snakke åpent med henne, fortelle henne alt jeg ikke hadde sagt, fortelle at jeg forberedte meg på den største kjærlighetssorgen i manns minne, som jeg hadde utsatt i nesten to år.

Det var omtrent tre millioner mennesker på festen hennes, og Hollie gikk rundt og tok bilder av alle sammen, og hun tok bilder av meg. Jeg kunne ikke smile til kameraet, så hun la det vekk og ga meg en klem. Den eneste jeg noen gang hadde fått av henne så jeg holdt den fast, og jeg begynte å gråte så jeg rista og hun sa så så og den påfølgende dialogen er tidenes klisjé, men av typen som gir meg hjertebank uansett.

Du kan jo besøke meg i høstferien, sa hun.
Det vet du at jeg ikke kan, svarte jeg.
Okei, sa hun og lo. Og jeg lo og grein.
Jeg er så forelska i deg og har vært det hele tida, sa jeg
Jeg visste det, sa hun, og
Jeg elsker jo deg også da, sa hun og
Ikke på den måten, svarte jeg
Nei, ... sa hun bare og
Du er uansett drømmedama mi og den peneste jenta jeg vet om, sa hun og jeg ble stum og kunne ikke si noen ting til det.

Det var i hvert fall fint sagt og det hjalp litt. Det var ikke noe galt med meg og hun kunne ikke noe for det. Hun beklaget at hun ikke kunne forandre på seg selv, hun skulle ønske hun kunne det, sa hun, for ingen fikk henne til å føle seg så bra som jeg gjorde, og jeg fikk henne til å like seg selv enda bedre. Så hun skulle ønske. Og jeg skulle ønske tusen ganger mer. Men uansett var det ikke noe å gjøre med. Ingen av oss kunne forandre oss, og du kan ikke slå en fugl som ikke vil synge, det hjelper ikke. Hollie kunne ikke noe for at hun heller foretrakk barske menn, og jeg tror ikke at jeg kunne noe for at jeg heller foretrakk Hollie.

Uansett, etter at Hollie forsvant ble det fart på sakene, virkeligheten tok over for drømmen og det ble mange barske damer på meg, både med og uten intriger. Det er lov å ha det fett, sant ...

Hvordan si det i 2001

Mandag
Svømte med Rannveig i dag, skulket spansk og engelsk, turte ikke komme fordi jeg har ikke gjort leksene. Rannveig spanderte frokost.

Drømte om min kjære i natt. Drømte at jeg skulle si det til henne; og jeg sa det til henne. Først sa jeg at jeg ville fortelle henne noe, stod rett overfor henne, og smilte, fniste til henne, og hun så vennlig på meg, og smilte sånn som Adrian gjør. Så sa jeg at jeg ikke turte allikevel. Men litt etter, så måtte jeg bare si det. Jeg sa noe sånt som "jeg må si det allikevel", og så tok jeg om henne, la armene rundt skuldrene hennes, og hvisket henne i øret: "jeg elsker deg ...", og jeg tror hun sa det samme tilbake, eller om det var et ekko av mitt eget utsagn? Og jeg sa "hva?", eller noe, for å være sikker på at jeg hørte riktig. Men da var det borte. Uansett så holdt hun om meg også, og var min. Det var en helt herlig drøm, og jeg må si jeg ble skuffet da jeg våknet. Men det gir allikevel håp ... herregud, jeg er virkelig forelsket i henne, det er ikke tull. Min egen skyld? Det er det sikkert, men det gjør det ikke mindre ekte.

I morgen skal jeg si det. Men jeg vet ikke hvordan!! Får vondt i magen av å tenke på det. Jeg kan ikke si det før vi har vært nær hverandre en stund, kan ikke si det med en gang. Etter en stund kan jeg kanskje klare å si det, men da er vi aldri alene mer. Jeg må sørge for at vi er alene. Helst bør Ida og Marie ha gått, men det skjer ikke. Og hva skal jeg si? At jeg elsker henne? At jeg er forelsket i henne? At jeg vil ha henne? At jeg "liker" henne? Herregud, jeg ANER ikke hvordan.

... Herregud jeg SKAL si det i morgen, jeg SKAL! Faen. Uansett om det høres teit ut. Jeg skal si at jeg er forelsket i henne. Og jeg kommer til å rødme så jævlig ... men det får bare være. For i morgen skal jeg si det ... Fortalte det til Hanna og Rannveig, jeg trengte litt støtte. Skulle gjerne sagt det til mamma også, men det er alltid så mye annet vi må snakke om. Pappa eller jobben hennes og det er alltid problemer.

I morgen skal jeg si det. Måtte gråte litt, det gjør så vondt å tenke at det ikke går bra ... jeg elsker henne ... så SI DET!

Møtte henne i gangen i dag. Det vil si, jeg og Mads stod i gangen, Mads ga meg en mentos og jeg greide å ødelegge pakken fordi jeg stod og så på Hollie, og hun så på meg. Hun hilste. Og jeg så og så på henne, og så kom hun slentrende bort. "Hei!", og jeg spurte hvordan hun hadde hatt det i helgen. Var vi alene skulle jeg ha sagt at jeg elsket henne. Hun sa noe om at hun hadde vært syk og så måtte vi gå til time.

I morgen sier jeg det. Natta.

Tirsdag
Jeg sa det ikke, for vi var aldri alene. Jeg bare laget kakao til henne, en gest, og ga henne penger til bussen. Og hun lo av de dårlige kirkevitsene mine. Og jeg vet at jeg tør si det nå, selv om jeg var så nervøs at jeg nesten kjente det på huden da jeg var på skolen. Men det roet seg senere, og hun kom sist, og var ikke skummel, var bare seg selv som jeg elsker, og hun er da ikke så farlig? Nei ... på torsdag er det lite sannsynlig at vi er alene. Men ... i helga skal vi ut og skrive på veggene. Marie har fått seg en ny hobby. Det kommer til å bli bra, da kan jeg si det. Alene med henne, i sånne omstendigheter, da kan jeg si det . Visst faen, det kommer til å gå, hun blir min ...

Onsdag
Skulka skolen og var på kino med Rannveig. Herregud Rannveig kan være så sinnsykt!! irriterende. Prater konstant om seg selv og sin oppfatning i ett kjør. Jaja. Imorgen får jeg se Hollie igjen. Det beste med henne er at hun har en så bra oppfatning. Og jeg skal si det på lørdag.

Torsdag
Tok med meg Mads til hallen og Hollie synes Mads er en sær, sær fyr. De har røyket en del sammen i friminuttene. Jaja han er jo sær. Men hyggelig da. Gleder meg til helga, fortelle hvordan det er ...

Fredag
Satan. Må jobbe i morgen, og kjøpe cans. Men så får jeg møte Hollie ... og fortelle henne det ... da må jeg si det. I går satte hun seg forresten ved siden av meg på kafeen, med beinet helt inntil. Det er ikke tull, det var helt åpenbart. Det var som hun sa "jeg vet at du liker meg". Og det gjør jeg jo. For jeg elsker henne. Og hun smilte til meg i går, jeg tror hun er blitt modigere ... og jeg smilte tilbake. "Jeg elsker deg" sa smilet. Og hun smilte svakt igjen. Det er spesielt at hun smiler, for det gjør hun sjelden. Oftest bare ler hun. Eller gliser. Å smile er noe annet. Det må jo bety noe ... det at hun tør? Jeg tror hun tør mer nå. Hun vet at jeg vil ha henne, hun merker det, liker det og spiller på det. Dét tør hun. Mer vet jeg ikke. Får vite i morgen ... kanskje jeg får kysse henne, kanskje må jeg bare dø.

Hvem vet!

Var og lette etter den plakatsjappa i dag. Det var ikke lett. Rannveig var med. Jattet som faen, jeg ble skikkelig innesluttet av det. Virket kanskje sur, men jeg var ikke det, ville bare ... tenke. Hun er ofte bare så kjedelig, og ... irriterende! sykt pratsom dame det der, må prate om alt.

Kjøpte vin. Min første rosévin. Godnatt.

Lørdag
Dette var i går. Først var jeg på jobb, og så dro jeg hjem til Marie. Hollie var der, og Ida. Vi (Marie) skjærte ut sjablonger i papp, testet dem på en vegg av papp. Deretter så vi på Shrek, spiste spaghetti og dro ut i firetida. Sjablongene ble jævlig fine, og de tok seg bra ut på veggene rundt om kring. Også under brua der jeg går hver dag.

Men ... jeg feiga ut. Så jævlig. Jeg turte ikke fortelle henne det, ikke faen, og det var vel ikke det helt riktige tidspunktet heller.

Søndag
Jeg, Yngve (hoomo ...), Marie og Hollie og et par venner av Marie satt hjemme hos Marie og spilte. Det var gøy, men ... jo. Alt er bra.

Nei, faen, på tirsdag sier jeg det. Fakta faen.

24. august 2001 (18 år)

Dette er en bra dag. Har snakket og småpratet med veldig mange. Oda igjen, hun snakket jeg med i går også. Og den nye jenta i klassen. Og flere som jeg ikke trenger nevne. Var innom biblioteket etter skolen, leste i og lånte en bok som heter "Sokrates og Xantippe", nei forresten, den heter "vær sterk", og handler om Sokrates og Xantippe. Av Finn Jov. Da jeg kom ut derifra tenkte jeg å dra på en kafe, lese mer og ta en kakao, men jeg møtte Hollie, og slo følge med henne til hallen isteden. Ingen flørting, bare hyggelig. Men før det, da jeg så henne på skolen i dag, og hun så ikke på meg, kjente jeg det. Ble nervøs. Men ikke da jeg møtte henne og hang med henne til Ida kom, og Marie etter. Og alle var venner. Da var det ingenting der, og jeg glemte det nesten. At jeg ville ha henne. For jeg kjente det litt da jeg gikk hjem.

Og når vi allikevel kommer borti hverandre, som da jeg satt på porten og hentet moreller, og trengte at noen tok imot dem slik at jeg kunne komme meg ned, var jeg jo veldig borti henne da jeg rakte dem til henne, som av gammel vane. og jeg bare noterte meg det, uten å egentlig tenke over det. For noe er allikevel forandret: jeg må ikke se på henne. Jeg har ingen trang til det, ikke i dag. Sikkert fordi jeg uten å tenke på det hadde gitt opp hele jenta, hun har jo klint med han derre Sigurd. Vet ikke om det er noe mer, men jeg er mer innstilt på å leve i sølibat i et år nå.

Yngve kom og de stod ganske lenge og kastet moreller på teateret. Røde flekker på veggene. Etterhvert var det noe kaffe og så gikk jeg hjem, ikke veldig sent. Før alle andre. Hjem og sove, lese, ha tid for meg selv. Men jeg gikk og kjente det, at den jenta vil jeg nok ha ennå. Jeg tenkte at "jeg elsker deg jo", men det gjør jeg jo ikke. Jeg vet jo ikke hva det er, jeg, som så ofte gjør at jeg tenker at jeg elsker. Men jeg liker henne i hvert fall, og den tiltrekningen går vel aldri over.

Uansett, det er fint å ikke stresse det.