Hollie ingen hører til her mer enn deg

Min store kjærlighet på videregående var Hollie, og når det kommer til stykket har det vel egentlig ikke vært noen store siden. Det mange syntes var bemerkelsesverdig ved Hollie, var at hun var så selvsikker og så svart på en gang. Hun var den eneste svarte jenta på skolen, ikke rart jeg også la merke til henne fra første uka. Hun gikk på almennfag, jeg gikk musikklinja. Hun hadde tusen venner, hun røykte i ett sett, hun ga faen i mye og ble forbanna for enda mer. Hun var medlem av en rekke organisasjoner, ungdom mot ditt og datt og det ene og det andre og sos-rasisme og hun hadde gangstervenner også. Først beundret jeg henne for stilen hennes. Jeg tenkte jeg ville være som henne, hun var det råeste jeg så. Snart var det helt andre ting jeg tenkte om henne, men det kom sakte og snikende på meg som et bakholdsangrep. Planen var egentlig å være veldig flink på skolen, slik at jeg kunne vokse opp og bli en verdensberømt musiker som alle skulle like og se opp til og jeg skulle ha en haug med groupies. Men på grunn av Hollie fikk jeg andre interesser som tok over for musikken og tankene mine handlet om andre ting enn kvintsirkelen og fingrene mine ville andre ting enn å øve skalaer.

Det første var at hun fikk meg til å begynne å røyke. Hun ba meg aldri om det, jeg trengte bare en grunn til å være sammen med henne i friminuttene, de dagene hun kom på skolen. Det neste var at hun inviterte meg til å delta på møtene i en rekke av organisasjonene hennes, og jeg benyttet enhver mulighet for å se henne, være sammen med henne, i nærheten av henne og der hun var. Heldigvis for meg gikk det ikke så lang tid før vi hadde samme omgangskrets og jeg slapp å gå på de politiske møtene som var det kjedeligste jeg hadde vært med på. Sitte stille, diskutere og spise kjeks! Hollie kjedet seg etterhvert også, og vi henfalt mer til ulovelige aksjonering og husokkupasjon og sånne ting. Vi møttes flere kvelder i uka utenom friminuttene og vi kasta stein eller satt i kjellere og spilte brettspill. Det var en stor gjeng, men kjernen bestod av meg og Hollie og ei som het Marie og ei som het Ida. Det falt meg ikke inn på den tida å fortelle noen av dem at jeg foretrakk jenter, for den eneste jeg egentlig foretrakk var Hollie og ingen andre mennesker interesserte meg. Og dét kunne jeg ikke fortelle. Alt ville ha blitt så kleint, så jeg holdt den hemmeligheten for meg selv. Selv om Hollie etterhvert merket det, at jeg kikka litt ekstra på henne, og hun fikk dessuten påspandert en viss mengde cola og kaffe og senere øl når vi endelig kom inn på noen av utestedene (falskt leg til noen av oss og de andre slapp inn uansett). Bare en øl til for at du skal bli litt lenger! Ikke gå ennå, du rekker ikke den bussen uansett ...

Ja, Hollie merka det. Hun gjengjeldte den uskyldige nærheten min, jeg gliste til henne og hun gliste tilbake. Vi var på fester og drakk oss fulle sammen, sang høyt og falskt til Raga Rockers og Jokke, og alt annet som var fett å synge til. Ja vi ble fulle men jeg gikk fremdeles ikke over noen grenser. Jeg var alt for redd for å miste hele henne, og så ikke ha noen venner igjen, så jeg holdt meg i skinnet, balanserte på kanten, og gikk heller hjem og grein for meg selv de gangene hun fant seg en type å forsvinne med i en krok. Etterhvert slutta hun å gjøre det i nærheten av meg, noe jeg var veldig takknemlig for og kanskje hun forstod det også.

Vi snakka nesten aldri sammen om kjærlighet og hvem som likte hvem og sånne ting. Det hendte noen rundt oss gjorde det, men både Hollie og jeg unngikk temaet, i hvert fall gjorde hun det i nærheten av meg, og jeg tidde i hvert fall under disse samtalene. Men det var én gang da Marie spurte hva jeg hadde tenkt å gjøre med han derre Mads, «han følger jo etter deg over alt», noe jeg absolutt ikke hadde merka men de lo rått. Det var i hvert fall sånn det føltes, jeg brant inne og det var pinlig, Hollie bare lente seg bakover på stolen hun satt på og kikka i taket. «Det har jeg ikke merka noe til, jaja» svarte jeg bare og Hollie sa at det hadde i hvert fall hun gjort, og jeg «jaja» igjen og ferdig med det. Det var flaut og jeg trodde både Ida og Marie forstod alt. De så på hverandre og var enige om at Mads ikke var særlig intelligent uansett.

De gangene jeg sa noe viktig om kjærlighet eller hva jeg følte for henne var det alltid kamuflert som en eller annen dum sangtekst på engelsk, alltid mulig å overse og lett å gjemme seg bak. Det er jo bare pop. Men hun visste det, hun så det i blikket mitt og jeg visste det.

Denne forelskelsen gikk opp og ned i to år. Av og til var hun bare fascinerende, da beundret jeg alt hun gjorde og sa og adopterte alle hennes kontroversielle meninger, noe som gjorde meg ganske vanskelig å ha med å gjøre i samfunnslære-timene. Tidvis gjorde hun meg så skjelven og deprimert at jeg ikke kom på skolen på flere dager. Men stort sett hadde jeg det fett. Hun var tidenes inspirasjon og jeg skrev små visepoplåter til henne og lagde demoer jeg gjemte langt inn i skapet, i ren Jarle Klepp-stil.Og timene på skolen gikk rimelig fort fordi jeg var flink til å dagdrømme. Jeg hadde mange fantasier om henne, og alle var av mer eller mindre dramatisk karakter. De innebar de dypeste intriger og stor lidenskap og hemmelige møter og selvfølgelig masse sex. Jeg ville hun skulle nagle meg til veggen.Om vinteren drømte jeg om snøballkrig og at jeg havna oppå henne og vi rulla rundt i snøen, om sommeren var det t-skjorter og shortser som ga lett tilgang. I perioder hvor hun var vanskeligere å komme innpå, og mer opptatt av gutter enn å småflørte med meg måtte jeg ha hjelp i dagdrømmene. En gjenganger var spesielt brutal, den inkluderte en forferdelig stygg nazist med maskingevær som truet meg til å gjøre ting med henne fordi han hatet oss begge, meg på grunn av min legning og Hollie på grunn av hudfargen. Jeg kom aldri så langt som å lage en avslutning på denne fantasien, men planen var at vi etterpå skulle overmanne nazisten og drepe ham og Hollie skulle bli så traumatisert at hun sluttet å være heterofil. Det skulle egentlig ha vært tristere enn det var, men siden jeg aldri fortalte henne rett ut hvordan det lå an slapp jeg å bli skikkelig avvist. Hun ga meg nok næring til å holde meg sånn relativt håpefull og fornøyd på en skala fra en til ti.

Men sannsynligvis i en av de timene jeg satt og dagdrømte om Hollie, fant hun ut at hun ville på utveksling. Det nærmet seg skoleslutt og jeg visste hun skulle på en lang sommerferie som jeg grudde meg veldig til, og det var en av de siste skoledagene hun sa det. Jeg ble så sint og jeg tror til og med sa at jeg hatet henne, for hun hadde holdt det hemmelig for meg. Hun var overbærende og sa ingenting, ba meg bare komme på hadetbranåstikkerjegfraderemotherfuckers-festen hennes.

Jeg gikk dit med verdens største klump i magen, det var kanskje siste gangen jeg fikk se henne, så jeg bestemte meg for å snakke åpent med henne, fortelle henne alt jeg ikke hadde sagt, fortelle at jeg forberedte meg på den største kjærlighetssorgen i manns minne, som jeg hadde utsatt i nesten to år.

Det var omtrent tre millioner mennesker på festen hennes, og Hollie gikk rundt og tok bilder av alle sammen, og hun tok bilder av meg. Jeg kunne ikke smile til kameraet, så hun la det vekk og ga meg en klem. Den eneste jeg noen gang hadde fått av henne så jeg holdt den fast, og jeg begynte å gråte så jeg rista og hun sa så så og den påfølgende dialogen er tidenes klisjé, men av typen som gir meg hjertebank uansett.

Du kan jo besøke meg i høstferien, sa hun.
Det vet du at jeg ikke kan, svarte jeg.
Okei, sa hun og lo. Og jeg lo og grein.
Jeg er så forelska i deg og har vært det hele tida, sa jeg
Jeg visste det, sa hun, og
Jeg elsker jo deg også da, sa hun og
Ikke på den måten, svarte jeg
Nei, ... sa hun bare og
Du er uansett drømmedama mi og den peneste jenta jeg vet om, sa hun og jeg ble stum og kunne ikke si noen ting til det.

Det var i hvert fall fint sagt og det hjalp litt. Det var ikke noe galt med meg og hun kunne ikke noe for det. Hun beklaget at hun ikke kunne forandre på seg selv, hun skulle ønske hun kunne det, sa hun, for ingen fikk henne til å føle seg så bra som jeg gjorde, og jeg fikk henne til å like seg selv enda bedre. Så hun skulle ønske. Og jeg skulle ønske tusen ganger mer. Men uansett var det ikke noe å gjøre med. Ingen av oss kunne forandre oss, og du kan ikke slå en fugl som ikke vil synge, det hjelper ikke. Hollie kunne ikke noe for at hun heller foretrakk barske menn, og jeg tror ikke at jeg kunne noe for at jeg heller foretrakk Hollie.

Uansett, etter at Hollie forsvant ble det fart på sakene, virkeligheten tok over for drømmen og det ble mange barske damer på meg, både med og uten intriger. Det er lov å ha det fett, sant ...