Hunden min gikk langt foran meg. Den dro i båndet, og jeg ropte og kjeftet på den og prøvde å dra den tilbake. Jeg dro den tilbake, men den gikk fram igjen, og rev og slet til alle sider. Jeg hadde absolutt ingen kontroll på den.
Og så våknet jeg og tenkte selvfølgelig på henne. Som jeg fulgte til busstasjonen dagen før, mens hun fortalte en historie om da hun badet i en fontene i Roma, og politiet kom for hun hengte opp pengesedlene sine til tørk. Jeg tror det var en morsom historie, men jeg fikk ikke med meg så mye av den, jeg hadde skrudd på autopiloten og håpet bare at jeg lo på de riktige stedene, mens jeg tenkte kyss meg, åh faen, kyss meg, åh helvete, nå er jeg ute å kjøre ... men vær så snill å kyss meg!
Hun kysset meg ikke, men hun ga meg en klem som jeg sikkert holdt for lenge, eller som vi begge holdt lenge. Nei forresten, det var mer som en klem du gir til en nær og god venn, men hun var jo ingen nær og god venn, jeg hadde aldri klemt henne før. Vi sa godnatt. Jeg slakket tempoet da hun rundet hjørnet, og bannet mens hjertet hamret og jeg visste at nå var jeg ordentlig ute på tur.
Men jeg tenkte, jeg har ikke gjort noe galt. Ennå.
Men dette var helt på grensen.
Og hva faen skal jeg gjøre nå.
Det var bare en ting å gjøre, og det var å aldri gjenta dette her. Jeg hadde rett og slett sittet og ventet på henne, i baren midt i mellom restauranten hennes og bokhandelen min, for jeg regnet med at hun kom til å komme i dag også, når hun var ferdig på jobben. Først hadde jeg lest ut alle avisene og fylt opp et askebeger, og så hadde en kollega av henne kommet og jeg hadde slått meg ned sammen med ham. Han virket passelig interessert. Etter en time kom hun også. Jeg syntes hun nærmest virket nervøs, og hun blunket alt for mange ganger med øynene, jeg tror ikke hun hadde ventet at jeg skulle sitte der ved bordet hennes. Da kollegaen gikk var det bare oss igjen. Hun, jeg, og vi satt der, og jeg hadde drukket fem øl og kikket henne alt for lenge i øynene allerede. Og jeg smilte snålt som forrige gang, kunne ikke la være, og det er umulig at hun ikke så noe i det smilet.
Jeg tror jeg hadde sådd et frø i henne. Hun hadde skjønt det, og hun hadde sikkert tenkt på meg. Og nå kom jeg til å sette henne i en knipe hun ikke ville være i. Det rare smilet, som liksom sa jeg var sjenert selv om hun visste at jeg ikke var det overhodet, og som derfor helt sikkert avslørte hva jeg ønsket, og hennes alt for mange blunk med øynene, som om hun hadde fått rusk i dem, sa det. Dette frøet kunne vokse seg stort slik at jeg ble nødt til å såre henne, for jeg kunne ikke gi henne noen ting.
Hun ville føle seg lurt uansett. Lurt til å like meg selv om jeg hadde en kjæreste. Eller lurt til å være med på et bedrageri. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle stoppe det, for det eneste jeg ville var å kysse henne!
Så da jeg gikk hjem det siste stykket alene, halvfull, med en dårlig samvittighet på opptur, visste jeg holdt på å miste kontrollen. Jeg gikk mens jeg så for meg at jeg kysset henne, og jeg la meg for å sove og ville så gjerne ... Og så drømte jeg det med hunden.