Håpet er et fengsel

Nå er det sommer.

Jeg grein ikke fordi jeg har tapt, og ikke fordi du ikke vil ha meg. Heller ikke fordi du såret meg enda en gang. Jeg grein fordi jeg oppdaget at jeg ikke hadde kommet noen vei, jeg gråt for meg selv og min egen sorg. Jeg så meg selv fanget i håpets klamme klister.

Hadde du bare ikke vært så hyggelig mot meg. Skal jeg skylde på deg nå? Be deg være en jævel?

Da jeg var 19 ble jeg vilt forelsket i en dame jeg lå med. Det var ikke gjensidig. Hun var egoistisk og syntes nok jeg var masete, så hun sluttet å være hyggelig, hun unngikk meg, hun tok ikke telefonen, hun svarte ikke på en eneste tekstmelding. Jævla møkkakjerring, konkluderte jeg. Men i dag ville jeg ha takket henne, for at hun gjorde prosessen kort.

Men du. Du svarer i telefonen. Du kommer når vi har avtalt det. Du ga til og med etter da jeg tagg deg om å kysse meg. Jeg nedverdiget meg selv, og du lot som ingenting.

Kan du ikke bare være litt jævlig? Hvorfor må jeg ta ansvar for alt på egen hånd?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette. Når du er narkoman, hvordan kan du slutte på egen hånd når skapene i huset du bor i stadig fylles opp med heroin.

Nå går jeg

Nå har jeg kommet frem til en erkjennelse. Jeg vil ikke ha deg.

Det er klart jeg vil ha deg. Love to love you baby. Når jeg tenker på den lørdagsnatta, det du gjorde med meg den første gangen, skyller en bølge gjennom meg, en liten tsunami feier gjennom kroppen, og jeg blir lykkelig i et lite sekund. Det skjer ikke når jeg tenker på noen andre. Du åpnet noen rom i meg jeg ikke visste fantes. Det er merkelig. Så gammel som jeg er blitt. Det kanskje derfor du vekket så store følelser i meg. Jeg trodde det var ekte kjærlighet denne gangen. Jeg lå på gulvet hjemme og hørte på Donna Summer hele uka, og tenkte på deg. Må ha sett ganske dum ut, men det er greit, jeg bor alene.

Men jeg tenker ikke så mye på dette lenger. Jeg tenker på de stygge sidene du viser meg. Alt jeg ikke kan leve med. Du drar meg ned. Du gir meg ingenting. I beste fall en kald skulder. Du møter ikke blikket mitt. Du snakker med hvem som helst, bare ikke med meg. Hadde alle rundt meg behandlet meg slik du gjør, hadde jeg skutt meg selv. Et øyeblikk der følte jeg helt fortapt, addicted, som Kelly Clarkson. Jeg satt der foran PC-en og grein. Men jeg tok heldigvis til vett ganske fort. Jeg er voksen nå.

Det er rart. Jeg vet du er forelsket i meg. Jeg vet det, på samme måte som noen tror på Jesus. Det finnes ingen beviser, men jeg vet det. Til meg sier du at du ligger med hvem som helst. Den harry dama i taxikøen hvor det veltet ut over alt, og til og med mora hennes. Men jeg finner meg selv nok en gang utenfor døra di, og du vil bare sove.

Jeg tror du er redd. Du sa det kanskje selv, du har mange spøkelser. Men jeg syns det er svakt. Du er feig. Jeg vil ikke ha en som er så svak. Jeg er ikke sterk nok selv til å kunne rive ned den muren du har bygget rundt deg.

Kanskje du visste dette ville skje, at jeg ville komme til denne konklusjonen, og at det er derfor du har holdt deg på avstand. Men det ble en selvoppfyllende profeti.

Jeg vet hva som kommer til å skje nå, jeg har sett det mange ganger. Jeg går min vei nå, og ganske snart kommer du til å se hva du har mistet. Da står du der, og vil gi meg alt jeg har bedt om, men det for sent. Jeg har gått videre.

Til helvete med konsekvensene

Nå har jeg forsøkt alt. Jeg har oppsøkt mennesker jeg trodde ville få meg på andre tanker. Dette mennesket som jeg har begjært, og som jeg trodde jeg fortsatt begjærte, som får meg til å føle meg som en vakker voksen kvinne. Og så, i det avgjørende øyeblikket, når jeg ikke skulle tenke, bare føle, dukket ansiktet ditt opp, blikket ditt da du så meg i øya sist jeg så deg. Blikket ditt, som lo av frustrasjon.

Faen ta deg. Som alltid smiler til meg. Og ler. Og jeg kan ikke egentlig smile tilbake. Jeg forsøker, men det blir bare tull. Tipper jeg bare ser sur ut, som om jeg alltid kjeder meg, eller tenker på det alvorlige i livet. Når du er i nærheten, blir jeg selvbevisst som en saltstøtte. Jeg legger bånd på meg selv. Jeg forsøker å ha kontrollen. Det er derfor jeg ikke gir det noen tegn på at jeg fortsatt vil. Som når vi var alene, og jeg bare takket for meg og gikk. Kunne jeg sagt noe, da? Kunne jeg stoppet opp, og sett på deg, om det var noe der, om det var noe igjen? Jeg turte ikke. Jeg var redd.

Jeg som aldri er redd. Du får meg til å føle meg som om jeg er 14 år.

Jeg var ikke redd deg den gangen, da alt dette begynte. Det var Hakuna Matata. Hvorfor grep jeg ikke sjansen da? Hvor kommer denne jævla moralen fra. Hadde det bare vært deg, alene, da, hadde jeg latt det briste eller bære. Jeg har blitt avvist mange ganger, jeg tåler det. Men nå kan jeg ikke si noe til deg, for jeg vil ikke du skal tro jeg er umoralsk, et dårlig menneske, egoistisk, uten respekt for andres forhold og andres følelser. Jeg håper du skjønner at jeg det er derfor jeg ikke sier noe, og ikke gir deg noe. Jeg har respekt for deg, og dermed også henne. Jeg vil ikke gjøre ting vanskelig for deg. Men jeg skulle ønske jeg kunne si dette til deg: Ja, jeg vil ha deg. Jeg er her. Du får det du vil ha.

Det er du som må gi meg noe. Et tegn. Kom til meg.

Jeg vil ha en bit av deg. Det går ikke over!

Kan du ikke bare gi meg et kyss, på munnen. Så blir vi ferdig med det. Så får jeg et svar! Så får jeg vite. Hvordan det er. Hvordan du er. Jeg har lurt på det så lenge ...

Og så kan vi lukke øynene. Jeg trenger ikke se deg naken. Vi kan skru av lyset. Jeg vil bare kjenne deg. Oppå klærne. Og etterpå under. Jeg vil holde deg inntil meg. Jeg vil smyge en hånd under skjorta di. Jeg vil klemme deg hardt inntil meg, og høre pusten din. Bare dette.

Jeg tror at det holder for meg. Du trenger ikke gjøre mer enn det. Du trenger ikke gå over noen grense. Jeg vet selvsagt at, hvis jeg først har deg inntil meg, så vil det ikke være nok. Men nå er det nok. Denne tanken. Bare la meg føle deg.

Tror du vi er fortapt, med en gang vi begynner?

I want to come over!