siste del

Jeg hadde tenkt å fortelle hele historien om Bosnia men nå har jeg ombestemt meg. Jeg går rett på avslutninga. her er første del og andre del.

Kort fortalt slo han meg noe og så slo han henne veldig mye og marina hylte og beibien hylte også og jeg løp min vei. Jeg sendte henne noen tekstmeldinger senere og spurte hvordan det var med henne og unnskyldte meg og alt mulig, tror jeg til og med skrev at jeg var glad i henne (gjorde visst det), og hun svarte ganske kort tilbake og ba meg aldri kontakte henne igjen.

Andre gangen var hjemme hos meg

Andre del: dame med giftering

Andre gangen var hjemme hos meg.

En tekstmelding. Hun spurte om jeg ville ta en kaffe med henne. Jeg sa ja, og spurte om hun kunne komme oppom hos meg først, så kunne vi gå ut etterpå. (Sleipt). Jeg visste at enten har hun tenkt på meg, eller så har hun det ikke. Hvis hun hadde tenkt på meg, så var det bare å sette i gang og forføre henne. Og hvis ikke, vel, hvorfor ville hun møte meg da? Venninne?! Jeg tok sjansen på det første og bestemte meg for å legge alt i dette andre møtet, går det ikke andre gangen så går det aldri! Og dessuten, hun kommer ikke til å ta noe initiativ. Hun vil legge alt på meg.

Så hun kom. Med barnevogn. Hun hadde dratt barnevogna med seg hele veien opp trappa og jeg bor i tredjeetasje. Men hun kom inn og ungen sov som en stein. (Takk gud. Veldig fin beibi men den greia er ikke for meg).

Uansett, jeg fikk det til, og hvordan kan sikkert opptil flere lære av: du går ut i fra at en sånn kvinne er sliten, fordi hun må gjøre alt selv, og fordi hun bærer tungt. Dessuten er det typisk damer på hennes alder (og oppover) å være slitne. Du sier ”blir du ikke sliten av å gjøre alt selv, av å bære den vogna opp helt alene? Jeg kunne ha hjulpet deg. Forresten er jeg ganske flink til å massere, jeg har gått på kurs ..." (Blunk blunk). Det var løgn, jeg har ikke gått på kurs. Jeg tror ikke jeg sa det på en fullt så flåsete måte heller, bare nokså flåsete, men så lenge det er ispedd det rette kroppspråket så er ikke flåsete utsagn noe problem. ”Ja, og så kommer du jo fra et sånt kurbadland, gjør du ikke?”. (Gjorde hun det? Eller er det en mer sentraleuropeisk greie?).

La ungen sove og takk gud. Nei, jeg ber aldri. Men jeg ba litt. Denne gangen. Jeg ville ha henne. Plutselig var hun the main attraction. (Men hvorfor det!)

Kanskje jeg ikke skal gå inn på for mange detaljer, det blir en jævla klisjé. Men man kan vel si det sånn at hun hverken sa ja eller nei, og gjorde hverken fra eller til. Hadde hun vært full burde jeg sikkert tenkt meg om, men dama var klinkende edru. Så jeg kledde av henne. Ja jeg kledde av henne, og hun skjønte hvor det bar. Jeg gikk ut i fra (visste) at hun var en jomfru i min verden (det er bombesikkert, men gud vet hvor mye rart hun gjorde med den mannen sin og sikkert andre menn opp igjennom årene).

Så, hvordan endte det? Jo, hun var avkledd, og jeg hadde fått henne i min seng (sofa), jeg var fullt påkledd, og hun kom, faktisk (veldig fornøyd), men så begynte hun å grine.

Ja, hun grein, og ja, det har skjedd før. Spesielt med de som hverken har gjort fra eller til. Men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal takle det. ”Unnskyld”, sa jeg, og hun sa ingen ting, bare gråt enda mer. ”Hva har jeg gjort”, sa jeg, og øynene hennes var fulle av tårer. ”Ingenting”, sa hun. Og at det var hennes egen feil. Hun ville gjemme seg for meg, hun var naken med øyne som hovnet opp og maskara som rant, og noen merkelige hulk. ”Likte du det ikke” sa jeg. (Selvfølgelig gjorde hun det) og hun svarte ”jo”, og jeg spurte ”angrer du”, og hun visste ikke. Jeg sa noe flåsete om at det kanskje var litt emosjonelt første gangen med en dame (avslørt). ”Du vil ikke se meg igjen” sa jeg, og hun svarte ”jeg vet ikke”. Stille, kledde på seg klærne. Jeg hjalp henne ned med barnevogna og sto som en tåpe igjen på asfalten da hun gikk. (Hvor mange kjenner seg igjen i dette?)

Og først senere skjønte jeg hvorfor hun gråt. Hun hadde vært utro for første gang, og hun hadde mistet kontrollen på seg selv.

Med tungt hjerte gikk jeg ut og jeg tenkte jeg skulle drikke meg full. Kanskje finne noen jeg kunne syte til om hvor vanskelig kvinnfolk kan være. En eldre mann, like full som jeg, av den typen som liker å høre om sånt, og er helt enig; "dama er ei heks!". Glemme, glemme, glemme.

Men så. Jeg er ikke helt sikker på når. Kanskje det var om kvelden, eller dagen etter. Jeg fikk en tekstmelding fra henne. Jeg vil møte deg igjen. Mange ganger.

Dame med giftering

Første del: dame med giftering

Første gangen jeg møtte henne var på Herr Nilsen, et utested i oslo som ofte har konserter. Jeg var på jazzkonsert med noen venner, og hun var der også med mannen sin og noen av vennene hans. Jeg begynte å prate med henne, ikke bare fordi hun var lekker, men også fordi jeg hadde sett at hun ikke var helt med, og ikke hadde så mange å prate med. Da hun gikk ut for å røyke fulgte jeg etter. Jeg tente sigaretten for henne og spurte om hun likte jazz. Så da stod vi der, første gangen, og hun sjarmerte meg med sin uttale med utenlandsk aksent (østeuropere, har alltid tiltrukket meg). Vi snakket litt om jobb (hun var i permisjon nå sa hun), og om hvem vi hadde kommet dit sammen med. Den eneste hun kjente der var Daniel. (Og nei, jeg koblet ikke at de to var gift). Vi pratet ganske lenge både inne og ute, kjemien ble bare bedre og bedre, jeg merket at hennes humor var lik min, og da konserten var ferdig gikk mannen hennes (fortsatt ingen kobling) og kameratene for å spise. Hun ble ikke med, hun var ikke sulten, hun hadde møtt meg. Hun var i godt humør og han virket også glad for at hun hadde funnet noen å prate med. Den neste røyken delte vi, hun hadde én igjen og jeg påstod at jeg ikke hadde flere. (Ja, jeg innrømmer at jeg bruker noen av de dårligste triksene i boka. Men det er faktisk ganske ofte at de funker.)

Vi gikk inn, og jeg bestilte tre fernet branca mens hun gikk på toalettet. Jeg trengte å mote meg opp litt så jeg drakk den ene i en fei. Da hun kom tilbake hadde hun frisket opp lebestiften sin, og ja, jeg ble ganske mo i knærne, jeg tenkte at det hadde hun gjort for meg, at denne dama var heit. Og kanskje interessert. (Kanskje vi kunne spise frokost sammen til og med ...)

”har du noen gang drukket fernet branca”, spurte jeg. Det hadde hun ikke og grimasen hun lagde da hun drakk fikk meg til å le, samt å kikke litt for lenge på henne, selvfølgelig, det skjer stadig når jeg er lettere berusa (åå, klønete meg. Hvis hun ikke har skjønt at du vil ha henne ennå så skjønner hun det i hvert fall nå). Hun hostet litt og snudde seg mot baren. La hendene på disken. (Nå, hvordan tolker man det. Jeg vet ikke. Hun er tilgjengelig, hun er ikke. Hun vil, vil hun, ikke. Hun er – tidenes utfordring.) Og det var da jeg så det. En giftering. Hun var gift. Det var bare å gi opp. Jeg gir ikke opp. (Jeg gir aldri opp). Kanskje det er proforma. Jeg må få henne for meg selv. Jeg må få henne trygg. Jeg må få henne til å bli her, sammen med meg. (Skal du skru av eller på sjarmen?)

Og det der er faktisk ikke enkelt. Jeg har både fått jenter i fast følge på kroken før jeg (nei, jeg har ingen kvaler), og noen heterefile jenter har vist seg å være lesbiske når det passet dem, men denne kombinasjonen. Kvinne eller mann! Har du noen gang prøvd å sjekke opp en gift dame? Hvordan gjør man det?

Dette scenarioet tok ikke så lang tid som det kan se ut som. Det gikk bare noen sekunder, jeg rakk ikke å tenke over alt dette. Men allikevel må jeg ha gjort noe riktig. Da hun løftet hånden vekk fra bardisken tok jeg den. Jeg sa ”du er gift”, og jeg sa det på … noe kroatisk-lignende, det er ikke godt å si. Og hun svarte ”ja, vi er gift”. Og da forstod jeg sammenhengen, mannen som hadde gått. En kort latter ”jeg koblet ikke den, vil du ha noe å drikke”? Og det ville hun faktisk.

Hun fant et bord og jeg fant et glass champagne til henne og et glass billig cava til meg, og hun fant et te-lys som ikke var tent, og hun tente blant annet det (beina i kors). Vi pratet og hun pratet, hun fortalte de hadde vært gift i et og et halvt år og jeg fortalte at jeg aldri kom til å gifte meg. Hun fortalte at hun hadde et barn også som bare var noen måneder, men de hadde vært så heldige å få barnevakt i kveld (dette blir bare verre og verre), og vi snakket om Norge og hun fortalte at hun var fra Bosnia, der var resten av familien hennes og hun savnet dem veldig mye, Snart måtte hun gå fordi Daniel hadde begynt å ringe. «Jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til å gjøre her”, sa hun til slutt, og jeg svarte ”kanskje du har lyst til å møte meg igjen”. Og hun smilte. Ja.