Og så, og så, og så ... et håpløst forhold.

Det var en helg for mange år siden og jeg hadde huset for meg selv og jeg hadde besøk av en dame som heter Sandra. Tror hun var ti år eldre enn meg, fant henne på internett.

Vi stod opp i sjutiden og dusjet (hver for oss), vi spiste frokost, kitlet (betyr å ikke gjøre noe spesielt, Sandra brukte det ordet hele tida). Vi satt i sofaen og, ja, vi gjorde forskjellig, eh. Koste. Mon tro om leieboerne hørte det. Og så sovnet Sandra, og jeg strøk henne en liten stund, til jeg ble lei, og så gjorde jeg noen andre ting, og så ville jeg at hun skulle våkne (hun sov jo så lenge), så jeg hadde litt vann på henne, og strøk henne igjen, og så våknet hun til slutt, og jeg satt med en flaske vann og hadde lyst til å tømme litt på henne, mest for å se reaksjonen hennes, og litt på grunn av at hun sov så lenge og det likte jeg ikke. Men hun likte ikke at jeg satt der og truet med vannflaska, og sa at jeg ikke fikk lov til å tømme vann på henne. Og da ville jeg så veldig gjerne tømme vann, fordi, jeg skulle jo få gjøre akkurat som jeg ville med henne, så lenge det ikke var noe vondt eller farlig.

Så bare så jeg på henne og sa ikke så mye, og hun spurte hva det var, og jeg svarte ikke så mye. Er du sint fordi du ikke får helle vann på meg, eller fordi jeg ikke vil ha vann på meg? Og så bestemte vi oss for å gå ut og kjøpe is. Hun spurte om jeg syntes hun var for gammel for meg.

Og så gikk vi under broen og hun tok på meg under t-skjorta og det var veldig spennende å gjøre sånt ute. Etterpå gikk vi til en barnepark og gjorde det der også, og SÅ gikk vi hjem.

Vi kitlet litt til og gikk ned i kjelleren for å ta opp kylling, og hun tok meg litt på fryseren bare for å prøve det stående (hun er jo ganske høy, jeg satt bare på fryseren), Men vi stoppet, leieboerne kunne jo komme. Og så var det litt kaldt. Vi gjorde det oppe isteden.

Jaja, hvordan det nå var, vi satt oppe i stua og kitlet og snakket om å kjøpe mer cola. Og så ringte leieboerne på og ville koble seg til internett. Lurer på om de luktet noe, eller om de bare hadde hørt. Sandra stønner jo så høyt. Sånn litt over klokka sju på kvelden gikk vi til butikken og kjøpte to store colaflasker, en trepakning kinderegg og en stratos og en pakke smørbukk pluss to lakris, alt dette i en pose Sandra fikk lov til å bære. Hun er jo passelig tradisjonell. Jeg beundrer hennes intellekt og hun beundrer mine ... Hah. Og så gikk vi hjem med varene, tok med oss lakrisen og gikk til kirkegården, spiste lakris og snakket om død og oss og folk og så på graver. Eller var det sånn? Spiste vi kylling først?

Sååå, i hvert fall, Lev ringte på midt på dagen og sa jeg hadde glemt å gi ham noe pålegg, jeg var litt rar, han fikk ikke komme inn og hilse på besøket mitt, og jeg ga ham tomater og kaffe også. Jaja, vi var sikkert på kirkegården, gikk hjem, laget kylling med ris (jeg laget), Sandra snakket om USAs historie og jeg sa ja og ha. Det var jo veldig interessant. Og så spilte vi gull-geni og spiste kinderegg, og drakk cola av krystallglass. Og så kitlet vi i sofaen, gikk og la oss, og jeg malte på henne med akrylmaling og tok bilde av det.

Neste dag ringte vekkerklokka klokka 0600 og jeg la meg oppå henne men ble helt utslitt og greide ikke fullføre. Isteden dusjet vi og stod opp og så ble det litt stressete fordi hun måtte jo rekke flyet. Vi spiste frokost, hun pakket stratosen også. Jeg fulgte henne til flybussen og ventet i tjue minutter. Flybussen kom og borte ble hun.

selvkritikk

Jeg har bladd fram til en dag for mange år siden da kona til broren min akkurat hadde tatt livet sitt og sett hva jeg hadde skrevet om det. Svært lite, selv om den hendelsen har preget hele familien min siden da. De hadde to barn sammen og det ble i det hele tatt mye trøbbel. Broren min gikk i mental koma og ungene var det moren vår som tok seg av. Ingenting ble det samme etterpå. Hva slags egoistisk innlegg er dette da?? Herregud, jeg husker nesten ikke dama engang.

Surrealistisk. Berit har tatt livet av seg, og ... det kjennes som om jeg er forelsket i Vigdis. Tanya ringte og fortalte det da jeg og Vigdis gikk på Carl Johan. Ville ikke tenke på det, og Vigdis fikk meg til å glemme. Jeg levde i en boble sammen med henne, og boken har ikke gått ordentlig i stykker ennå. Hun er så fin ... og hun er bra, hun er så bra, så utrolig bra, og nå er hun borte. Ja, vi lå sammen. Etter en lang stund, for hun la ikke ordentlig an på meg. Vi satt og drakk hvitvin fra melkeglass på Clarion Hotell, et dobbeltrom der, vi satt og pratet om ting og tang og hun snakket om å legge seg og jeg skjønte ikke hvorfor hun ikke gjorde noen tilnærmelser. Fordi hun ikke likte meg? Men hun spurte om det var greit at vi sov i samme seng, og sa at «du har sikkert lagt merke til at jeg ikke legger an på deg», og jeg trodde hun ville fortsette med å si at jeg ikke var helt hennes stil eller noe ... men hun sa det var fordi hun ikke ville presse meg. Så da ... la jeg hånden bak nakken hennes og i håret etter at jeg hadde pusset tennene. For hun er så jævlig bra... fin. Den aller fineste, særlig kroppsbygningen, og kledd som en mafiagangsterpirat ... og vi lå sammen, og det var så fint, for jeg glemte alt og var bare i min egen lille boble, med denne damen med den fine kroppen og hyggelige stemmen. Men da hun sovnet, omsider, hun sov sikkert i bare to timer, kom jo tankene. Berit er død. Hva skjer med ungene. Hva skjer med skyldfølelsen til Lev? Han som sa så mye stygt til henne i forrige uke. You make me sick!! Men Vigdis var god å ta på. Å, hvor jeg vil ha den kvinnen ... Virkelig ... Jeg visste det hele tiden, før, underveis og etter, at denne dama, henne kan jeg bli virkelig forelsket i, om hun lar meg. For jeg ønsket det allerede da, at kjære Vigdis, lik meg, tro på meg, si at du vil ha meg. Men jeg vet ikke hva hun mener. Om noe som helst. Om hun synes det var en fin one night stand? Sikkert, tror hun hadde det fint. Men vil hun gjøre det samme flere ganger (kanskje uten å blakke seg, hun brukte to tusen kroner). Jeg vil i hvert fall. Selv om jeg ikke blir så «på» at jeg ødelegger det fine minnet om den gode opplevelsen. Vigdis, jeg vil ha deg! Mer. Masse. Hun er den beste! Surrealistisk. Fint. Er hos tante nå og har snakket med mamma. Frida skal bo hos oss fram til jul. Jeg vil ikke si mer om det. Skal sove litt. Men på rom 668 tenkte jeg det, at dette er en stor forandring. Kanskje starten på at Vigdis og jeg blir kjærester og at Berit er død. Men ... det er nok bare Berit som er død. Ting fortsetter.

Hun der Vigdis hørte jeg aldri noe mer fra.

Hvordan si det i 2001

Mandag
Svømte med Rannveig i dag, skulket spansk og engelsk, turte ikke komme fordi jeg har ikke gjort leksene. Rannveig spanderte frokost.

Drømte om min kjære i natt. Drømte at jeg skulle si det til henne; og jeg sa det til henne. Først sa jeg at jeg ville fortelle henne noe, stod rett overfor henne, og smilte, fniste til henne, og hun så vennlig på meg, og smilte sånn som Adrian gjør. Så sa jeg at jeg ikke turte allikevel. Men litt etter, så måtte jeg bare si det. Jeg sa noe sånt som "jeg må si det allikevel", og så tok jeg om henne, la armene rundt skuldrene hennes, og hvisket henne i øret: "jeg elsker deg ...", og jeg tror hun sa det samme tilbake, eller om det var et ekko av mitt eget utsagn? Og jeg sa "hva?", eller noe, for å være sikker på at jeg hørte riktig. Men da var det borte. Uansett så holdt hun om meg også, og var min. Det var en helt herlig drøm, og jeg må si jeg ble skuffet da jeg våknet. Men det gir allikevel håp ... herregud, jeg er virkelig forelsket i henne, det er ikke tull. Min egen skyld? Det er det sikkert, men det gjør det ikke mindre ekte.

I morgen skal jeg si det. Men jeg vet ikke hvordan!! Får vondt i magen av å tenke på det. Jeg kan ikke si det før vi har vært nær hverandre en stund, kan ikke si det med en gang. Etter en stund kan jeg kanskje klare å si det, men da er vi aldri alene mer. Jeg må sørge for at vi er alene. Helst bør Ida og Marie ha gått, men det skjer ikke. Og hva skal jeg si? At jeg elsker henne? At jeg er forelsket i henne? At jeg vil ha henne? At jeg "liker" henne? Herregud, jeg ANER ikke hvordan.

... Herregud jeg SKAL si det i morgen, jeg SKAL! Faen. Uansett om det høres teit ut. Jeg skal si at jeg er forelsket i henne. Og jeg kommer til å rødme så jævlig ... men det får bare være. For i morgen skal jeg si det ... Fortalte det til Hanna og Rannveig, jeg trengte litt støtte. Skulle gjerne sagt det til mamma også, men det er alltid så mye annet vi må snakke om. Pappa eller jobben hennes og det er alltid problemer.

I morgen skal jeg si det. Måtte gråte litt, det gjør så vondt å tenke at det ikke går bra ... jeg elsker henne ... så SI DET!

Møtte henne i gangen i dag. Det vil si, jeg og Mads stod i gangen, Mads ga meg en mentos og jeg greide å ødelegge pakken fordi jeg stod og så på Hollie, og hun så på meg. Hun hilste. Og jeg så og så på henne, og så kom hun slentrende bort. "Hei!", og jeg spurte hvordan hun hadde hatt det i helgen. Var vi alene skulle jeg ha sagt at jeg elsket henne. Hun sa noe om at hun hadde vært syk og så måtte vi gå til time.

I morgen sier jeg det. Natta.

Tirsdag
Jeg sa det ikke, for vi var aldri alene. Jeg bare laget kakao til henne, en gest, og ga henne penger til bussen. Og hun lo av de dårlige kirkevitsene mine. Og jeg vet at jeg tør si det nå, selv om jeg var så nervøs at jeg nesten kjente det på huden da jeg var på skolen. Men det roet seg senere, og hun kom sist, og var ikke skummel, var bare seg selv som jeg elsker, og hun er da ikke så farlig? Nei ... på torsdag er det lite sannsynlig at vi er alene. Men ... i helga skal vi ut og skrive på veggene. Marie har fått seg en ny hobby. Det kommer til å bli bra, da kan jeg si det. Alene med henne, i sånne omstendigheter, da kan jeg si det . Visst faen, det kommer til å gå, hun blir min ...

Onsdag
Skulka skolen og var på kino med Rannveig. Herregud Rannveig kan være så sinnsykt!! irriterende. Prater konstant om seg selv og sin oppfatning i ett kjør. Jaja. Imorgen får jeg se Hollie igjen. Det beste med henne er at hun har en så bra oppfatning. Og jeg skal si det på lørdag.

Torsdag
Tok med meg Mads til hallen og Hollie synes Mads er en sær, sær fyr. De har røyket en del sammen i friminuttene. Jaja han er jo sær. Men hyggelig da. Gleder meg til helga, fortelle hvordan det er ...

Fredag
Satan. Må jobbe i morgen, og kjøpe cans. Men så får jeg møte Hollie ... og fortelle henne det ... da må jeg si det. I går satte hun seg forresten ved siden av meg på kafeen, med beinet helt inntil. Det er ikke tull, det var helt åpenbart. Det var som hun sa "jeg vet at du liker meg". Og det gjør jeg jo. For jeg elsker henne. Og hun smilte til meg i går, jeg tror hun er blitt modigere ... og jeg smilte tilbake. "Jeg elsker deg" sa smilet. Og hun smilte svakt igjen. Det er spesielt at hun smiler, for det gjør hun sjelden. Oftest bare ler hun. Eller gliser. Å smile er noe annet. Det må jo bety noe ... det at hun tør? Jeg tror hun tør mer nå. Hun vet at jeg vil ha henne, hun merker det, liker det og spiller på det. Dét tør hun. Mer vet jeg ikke. Får vite i morgen ... kanskje jeg får kysse henne, kanskje må jeg bare dø.

Hvem vet!

Var og lette etter den plakatsjappa i dag. Det var ikke lett. Rannveig var med. Jattet som faen, jeg ble skikkelig innesluttet av det. Virket kanskje sur, men jeg var ikke det, ville bare ... tenke. Hun er ofte bare så kjedelig, og ... irriterende! sykt pratsom dame det der, må prate om alt.

Kjøpte vin. Min første rosévin. Godnatt.

Lørdag
Dette var i går. Først var jeg på jobb, og så dro jeg hjem til Marie. Hollie var der, og Ida. Vi (Marie) skjærte ut sjablonger i papp, testet dem på en vegg av papp. Deretter så vi på Shrek, spiste spaghetti og dro ut i firetida. Sjablongene ble jævlig fine, og de tok seg bra ut på veggene rundt om kring. Også under brua der jeg går hver dag.

Men ... jeg feiga ut. Så jævlig. Jeg turte ikke fortelle henne det, ikke faen, og det var vel ikke det helt riktige tidspunktet heller.

Søndag
Jeg, Yngve (hoomo ...), Marie og Hollie og et par venner av Marie satt hjemme hos Marie og spilte. Det var gøy, men ... jo. Alt er bra.

Nei, faen, på tirsdag sier jeg det. Fakta faen.

24. august 2001 (18 år)

Dette er en bra dag. Har snakket og småpratet med veldig mange. Oda igjen, hun snakket jeg med i går også. Og den nye jenta i klassen. Og flere som jeg ikke trenger nevne. Var innom biblioteket etter skolen, leste i og lånte en bok som heter "Sokrates og Xantippe", nei forresten, den heter "vær sterk", og handler om Sokrates og Xantippe. Av Finn Jov. Da jeg kom ut derifra tenkte jeg å dra på en kafe, lese mer og ta en kakao, men jeg møtte Hollie, og slo følge med henne til hallen isteden. Ingen flørting, bare hyggelig. Men før det, da jeg så henne på skolen i dag, og hun så ikke på meg, kjente jeg det. Ble nervøs. Men ikke da jeg møtte henne og hang med henne til Ida kom, og Marie etter. Og alle var venner. Da var det ingenting der, og jeg glemte det nesten. At jeg ville ha henne. For jeg kjente det litt da jeg gikk hjem.

Og når vi allikevel kommer borti hverandre, som da jeg satt på porten og hentet moreller, og trengte at noen tok imot dem slik at jeg kunne komme meg ned, var jeg jo veldig borti henne da jeg rakte dem til henne, som av gammel vane. og jeg bare noterte meg det, uten å egentlig tenke over det. For noe er allikevel forandret: jeg må ikke se på henne. Jeg har ingen trang til det, ikke i dag. Sikkert fordi jeg uten å tenke på det hadde gitt opp hele jenta, hun har jo klint med han derre Sigurd. Vet ikke om det er noe mer, men jeg er mer innstilt på å leve i sølibat i et år nå.

Yngve kom og de stod ganske lenge og kastet moreller på teateret. Røde flekker på veggene. Etterhvert var det noe kaffe og så gikk jeg hjem, ikke veldig sent. Før alle andre. Hjem og sove, lese, ha tid for meg selv. Men jeg gikk og kjente det, at den jenta vil jeg nok ha ennå. Jeg tenkte at "jeg elsker deg jo", men det gjør jeg jo ikke. Jeg vet jo ikke hva det er, jeg, som så ofte gjør at jeg tenker at jeg elsker. Men jeg liker henne i hvert fall, og den tiltrekningen går vel aldri over.

Uansett, det er fint å ikke stresse det.

Dagbok 97-98 (fjorten år)

28. november 1997. Du tar opp sigaretten. Jeg vil ha den røyken. Du står og snakker med hun jenta. Og ser ikke på meg i det hele tatt. Ikke før vi sitter i det rommet. Ikke før du kommer borti meg med albuen, snur deg, og smiler ... og jeg blir så forvirret, og rødmer, og lurer på om du kan se det. Og så ser jeg ned i bordet.

8. mars 1998. Jeg står på fortauet og du og noen går forbi. Du vinker. Og jeg vinker. Og så fikk jeg noe å dele ut. Og så kommer du. Og så snubler jeg. Og så spør du hvordan det gikk, tror jeg. Og jeg svarer noe fantastisk, dessverre uten lyd. Kanskje det var «bra». Kort og greit. Hvem vet. Ingen kunne høre det. Jeg burde kanskje ha snubla oppå deg. Ja, jeg skulle gjort det. Vi kunne ligget på bakken. Vi kunne ha ledd sammen. Det er ille nok å snuble foran noen. Og så i et tog, til og med. Herregud.

Og så kom du bort til meg etterpå og sa noe om at det var veldig kaldt ... eller noe. Og jeg sier «ja». Jeg tror jeg sier ja, i alle fall. Men ja, det er kaldt. Og veldig glatt. Men så kom det flere som snakket med deg. Veldig mange gutter, faktisk. Og jeg står der bare. Og så går jeg.

Jeg hører på noen som roper i en megafon og noen som diskuterer bla bla bla med hverandre og JO! Og NEI! Sier de og så står du ved siden av meg. Og så mumler du et eller annet om at du må gå. Så står du der borte i den andre siden av ringen før du og vennegjengen din går.

1. mai 1998. Jeg kan se deg. Du har en annen jakke på deg. Det er ganske varmt og noen holder en tale. Du går rundt og selger blader. Vet du ikke at jeg kan kjøpe? Selg til meg! Men jeg har ingen penger. Greit nok det. Dessuten vet jeg ikke hva jeg skulle ha sagt uansett.

Når jeg ser på deg og du ser på meg og du sier «hei» og jeg sier «...» eller noe sånt. Kanskje du begynner å lure på om jeg er stum. Men det virker ikke som om du bryr deg noe særlig. Kanskje du ikke vet hva jeg gjorde med den gutten, men allikevel syns du jeg er en tåpe. Alt det andre jeg har gjort er også nok til at jeg er en idiot.

Du snakker mye med hun i den grønne bunaden. Men ikke at jeg bryr meg. Ikke faen! (Liker du henne).

Si noe til meg! Jeg skal være så mye smartere neste gang. Jeg skal snakke. Jeg skal si noe lurt ...

10. juli 1998. Du var på jernbanestasjonen og det var jeg også. Det var bare oss og en eller annen Elvin eller hva han het. Men han gikk sin vei og du spurte hvor jeg hadde vært i sommer. Jeg hadde vært i Tromsø, og Bodø, og Bardufoss, og mange andre steder borti der ... sa jeg. «Nordnorge», retter du meg. «var det fint der da», spurte du. Eller SA du. Det var ikke et spørsmål.

Jeg visste du hadde fått en kjæreste. Elvin snakket om deg og den der kjæresten din og jeg hørte det jo. Og dere hadde vært på en lang ferie sammen og hatt det så fint. I syden. Jeg ble ikke lei meg for det. Bare overrasket. Og så ble jeg ganske irritert, faktisk, da du sa jeg skulle ha barnebillett fordi jeg ikke var fylt femten. Din helvetes idiot, jeg liker ikke at du sier sånt! Vet du ikke hvor nervøs jeg har vært for å treffe deg? Forresten fyller jeg femten om fire dager.

Da Elvin snakka om den der kjærlighetsferien din snakka du ikke med meg mer. Og du så ikke på meg heller. Men det gjør ingenting for jeg er likegyldig til deg. Du er ikke så pen heller, du har en kvise på haka. Og du er ikke så mystisk og spesiell og annerledes. Forstår du ikke at jeg ikke bryr meg om deg. Skjønner ikke hvorfor jeg har vært så dum og tenkt så mye på deg. Jeg kommer ikke tilbake mer nå.