torsdag, oktober 30, 2008

Dagbok 97-98 (fjorten år)

28. november 1997. Du tar opp sigaretten. Jeg vil ha den røyken. Du står og snakker med hun jenta. Og ser ikke på meg i det hele tatt. Ikke før vi sitter i det rommet. Ikke før du kommer borti meg med albuen, snur deg, og smiler ... og jeg blir så forvirret, og rødmer, og lurer på om du kan se det. Og så ser jeg ned i bordet.

8. mars 1998. Jeg står på fortauet og du og noen går forbi. Du vinker. Og jeg vinker. Og så fikk jeg noe å dele ut. Og så kommer du. Og så snubler jeg. Og så spør du hvordan det gikk, tror jeg. Og jeg svarer noe fantastisk, dessverre uten lyd. Kanskje det var «bra». Kort og greit. Hvem vet. Ingen kunne høre det. Jeg burde kanskje ha snubla oppå deg. Ja, jeg skulle gjort det. Vi kunne ligget på bakken. Vi kunne ha ledd sammen. Det er ille nok å snuble foran noen. Og så i et tog, til og med. Herregud.

Og så kom du bort til meg etterpå og sa noe om at det var veldig kaldt ... eller noe. Og jeg sier «ja». Jeg tror jeg sier ja, i alle fall. Men ja, det er kaldt. Og veldig glatt. Men så kom det flere som snakket med deg. Veldig mange gutter, faktisk. Og jeg står der bare. Og så går jeg.

Jeg hører på noen som roper i en megafon og noen som diskuterer bla bla bla med hverandre og JO! Og NEI! Sier de og så står du ved siden av meg. Og så mumler du et eller annet om at du må gå. Så står du der borte i den andre siden av ringen før du og vennegjengen din går.

1. mai 1998. Jeg kan se deg. Du har en annen jakke på deg. Det er ganske varmt og noen holder en tale. Du går rundt og selger blader. Vet du ikke at jeg kan kjøpe? Selg til meg! Men jeg har ingen penger. Greit nok det. Dessuten vet jeg ikke hva jeg skulle ha sagt uansett.

Når jeg ser på deg og du ser på meg og du sier «hei» og jeg sier «...» eller noe sånt. Kanskje du begynner å lure på om jeg er stum. Men det virker ikke som om du bryr deg noe særlig. Kanskje du ikke vet hva jeg gjorde med den gutten, men allikevel syns du jeg er en tåpe. Alt det andre jeg har gjort er også nok til at jeg er en idiot.

Du snakker mye med hun i den grønne bunaden. Men ikke at jeg bryr meg. Ikke faen! (Liker du henne).

Si noe til meg! Jeg skal være så mye smartere neste gang. Jeg skal snakke. Jeg skal si noe lurt ...

10. juli 1998. Du var på jernbanestasjonen og det var jeg også. Det var bare oss og en eller annen Elvin eller hva han het. Men han gikk sin vei og du spurte hvor jeg hadde vært i sommer. Jeg hadde vært i Tromsø, og Bodø, og Bardufoss, og mange andre steder borti der ... sa jeg. «Nordnorge», retter du meg. «var det fint der da», spurte du. Eller SA du. Det var ikke et spørsmål.

Jeg visste du hadde fått en kjæreste. Elvin snakket om deg og den der kjæresten din og jeg hørte det jo. Og dere hadde vært på en lang ferie sammen og hatt det så fint. I syden. Jeg ble ikke lei meg for det. Bare overrasket. Og så ble jeg ganske irritert, faktisk, da du sa jeg skulle ha barnebillett fordi jeg ikke var fylt femten. Din helvetes idiot, jeg liker ikke at du sier sånt! Vet du ikke hvor nervøs jeg har vært for å treffe deg? Forresten fyller jeg femten om fire dager.

Da Elvin snakka om den der kjærlighetsferien din snakka du ikke med meg mer. Og du så ikke på meg heller. Men det gjør ingenting for jeg er likegyldig til deg. Du er ikke så pen heller, du har en kvise på haka. Og du er ikke så mystisk og spesiell og annerledes. Forstår du ikke at jeg ikke bryr meg om deg. Skjønner ikke hvorfor jeg har vært så dum og tenkt så mye på deg. Jeg kommer ikke tilbake mer nå.

fredag, oktober 24, 2008

Ganske bra kjærlighet

Alle mine kyss er virkelige, alle mine kjærtegn er sanne. Alt du har kjent skal jeg være for deg. På hver eneste side vil jeg stå. Du vet hvem du kan komme til, jeg er her for deg. Over alt hvor du går, skal jeg gå sammen med deg.

Hvert eneste kyss er ekte, hvert eneste slag er ekte. Alle du kjente, kan jeg være for deg. Alt du gjør, skal jeg gjøre sammen med deg.

Mitt hvert eneste kyss er sant, mitt hvert eneste kjærtegn er ekte. Alt som du visste om, kan jeg være for deg. Her ved siden av deg skal jeg stå. Du vet hvem du kan snu deg til. Uansett når du vil, skal jeg være her. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet.

Kjære kjærligheten min er dyp, dyp som bunnen på havet. Å kjære kjærligheten min den vil vare så lenge jeg har liv. Å kjære jeg vil ha deg såÅ. Hver eneste gang du har lyst. Hver eneste gang du har lyst. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet.

Kjære vær så snill og kom hjem, jeg vil legge armen omkring deg og si at jeg er så glad jeg fant deg, det er sånn jeg føler det, det er sånn jeg føler det, jeg vil aldri la deg gå. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet. Det er ganske forferdelig kjærlighet. Det er ganske bra kjærlighet.

torsdag, oktober 23, 2008

Andre gangen var hjemme hos meg

Andre del: dame med giftering

Andre gangen var hjemme hos meg.

En tekstmelding. Hun spurte om jeg ville ta en kaffe med henne. Jeg sa ja, og spurte om hun kunne komme oppom hos meg først, så kunne vi gå ut etterpå. (Sleipt). Jeg visste at enten har hun tenkt på meg, eller så har hun det ikke. Hvis hun hadde tenkt på meg, så var det bare å sette i gang og forføre henne. Og hvis ikke, vel, hvorfor ville hun møte meg da? Venninne?! Jeg tok sjansen på det første og bestemte meg for å legge alt i dette andre møtet, går det ikke andre gangen så går det aldri! Og dessuten, hun kommer ikke til å ta noe initiativ. Hun vil legge alt meg.

Så hun kom. Med barnevogn. Hun hadde dratt barnevogna med seg hele veien opp trappa og jeg bor i tredjeetasje. Men hun kom inn og ungen sov som en stein. (Takk gud. Veldig fin beibi men den greia er ikke for meg).

Uansett, jeg fikk det til, og hvordan kan sikkert opptil flere lære av: du går ut i fra at en sånn kvinne er sliten, fordi hun må gjøre alt selv, og fordi hun bærer tungt. Dessuten er det typisk damer på hennes alder (og oppover) å være slitne. Du sier ”blir du ikke sliten av å gjøre alt selv, av å bære den vogna opp helt alene? Jeg kunne ha hjulpet deg. Forresten er jeg ganske flink til å massere, jeg har gått på kurs ..." (Blunk blunk). Det var løgn, jeg har ikke gått på kurs. Jeg tror ikke jeg sa det på en fullt så flåsete måte heller, bare nokså flåsete, men så lenge det er ispedd det rette kroppspråket så er ikke flåsete utsagn noe problem. ”Ja, og så kommer du jo fra et sånt kurbadland, gjør du ikke?”. (Gjorde hun det? Eller er det en mer sentraleuropeisk greie?).

La ungen sove og takk gud. Nei, jeg ber aldri. Men jeg ba litt. Denne gangen. Jeg ville ha henne. Plutselig var hun the main attraction. (Men hvorfor det!)

Kanskje jeg ikke skal gå inn på for mange detaljer, det blir en jævla klisjé. Men man kan vel si det sånn at hun hverken sa ja eller nei, og gjorde hverken fra eller til. Hadde hun vært full burde jeg sikkert tenkt meg om, men dama var klinkende edru. Så jeg kledde av henne. Ja jeg kledde av henne, og hun skjønte hvor det bar. Jeg gikk ut i fra (visste) at hun var en jomfru i min verden (det er bombesikkert, men gud vet hvor mye rart hun gjorde med den mannen sin og sikkert andre menn opp igjennom årene).

Så, hvordan endte det? Jo, hun var avkledd, og jeg hadde fått henne i min seng (sofa), jeg var fullt påkledd, og hun kom, faktisk (veldig fornøyd), men så begynte hun å grine.

Ja, hun grein, og ja, det har skjedd før. Spesielt med de som hverken har gjort fra eller til. Men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal takle det. ”Unnskyld”, sa jeg, og hun sa ingen ting, bare gråt enda mer. ”Hva har jeg gjort”, sa jeg, og øynene hennes var fulle av tårer. ”Ingenting”, sa hun. Og at det var hennes egen feil. Hun ville gjemme seg for meg, hun var naken med øyne som hovnet opp og maskara som rant, og noen merkelige hulk. ”Likte du det ikke” sa jeg. (Selvfølgelig gjorde hun det) og hun svarte ”jo”, og jeg spurte ”angrer du”, og hun visste ikke. Jeg sa noe flåsete om at det kanskje var litt emosjonelt første gangen med en dame (avslørt). ”Du vil ikke se meg igjen” sa jeg, og hun svarte ”jeg vet ikke”. Stille, kledde på seg klærne. Jeg hjalp henne ned med barnevogna og sto som en tåpe igjen på asfalten da hun gikk. (Hvor mange kjenner seg igjen i dette?)

Og først senere skjønte jeg hvorfor hun gråt. Hun hadde vært utro for første gang, og hun hadde mistet kontrollen på seg selv.

Med tungt hjerte gikk jeg ut og jeg tenkte jeg skulle drikke meg full. Kanskje finne noen jeg kunne syte til om hvor vanskelig kvinnfolk kan være. En eldre mann, like full som jeg, av den typen som liker å høre om sånt, og er helt enig; "dama er ei heks!". Glemme, glemme, glemme.

Men så. Jeg er ikke helt sikker på når. Kanskje det var om kvelden, eller dagen etter. Jeg fikk en tekstmelding fra henne. Jeg vil møte deg igjen. Mange ganger.

onsdag, oktober 22, 2008

Dame med giftering

Første del: dame med giftering
Første gangen jeg møtte henne var på Herr Nilsen, et utested i oslo som ofte har konserter. Jeg var på jazzkonsert med noen venner, og hun var der også med mannen sin og noen av vennene hans. Jeg begynte å prate med henne, ikke bare fordi hun var lekker, men også fordi jeg hadde sett at hun ikke var helt med, og ikke hadde så mange å prate med. Da hun gikk ut for å røyke fulgte jeg etter. Jeg tente sigaretten for henne og spurte om hun likte jazz. Så da stod vi der, første gangen, og hun sjarmerte meg med sin uttale med utenlandsk aksent (østeuropere, har alltid tiltrukket meg). Vi snakket litt om jobb (hun var i permisjon nå sa hun), og om hvem vi hadde kommet dit sammen med. Den eneste hun kjente der var Daniel. (Og nei, jeg koblet ikke at de to var gift). Vi pratet ganske lenge både inne og ute, kjemien ble bare bedre og bedre, jeg merket at hennes humor var lik min, og da konserten var ferdig gikk mannen hennes (fortsatt ingen kobling) og kameratene for å spise. Hun ble ikke med, hun var ikke sulten, hun hadde møtt meg. Hun var i godt humør og han virket også glad for at hun hadde funnet noen å prate med. Den neste røyken delte vi, hun hadde én igjen og jeg påstod at jeg ikke hadde flere. (Ja, jeg innrømmer at jeg bruker noen av de dårligste triksene i boka. Men det er faktisk ganske ofte at de funker.)
Vi gikk inn, og jeg bestilte tre fernet branca mens hun gikk på toalettet. Jeg trengte å mote meg opp litt så jeg drakk den ene i en fei. Da hun kom tilbake hadde hun frisket opp lebestiften sin, og ja, jeg ble ganske mo i knærne, jeg tenkte at det hadde hun gjort for meg, at denne dama var heit. Og kanskje interessert. (Kanskje vi kunne spise frokost sammen til og med ...)
har du noen gang drukket fernet branca”, spurte jeg. Det hadde hun ikke og grimasen hun lagde da hun drakk fikk meg til å le, samt å kikke litt for lenge på henne, selvfølgelig, det skjer stadig når jeg er lettere berusa (åå, klønete meg. Hvis hun ikke har skjønt at du vil ha henne ennå så skjønner hun det i hvert fall ). Hun hostet litt og snudde seg mot baren. La hendene på disken. (Nå, hvordan tolker man det. Jeg vet ikke. Hun er tilgjengelig, hun er ikke. Hun vil, vil hun, ikke. Hun er – tidenes utfordring.) Og det var da jeg så det. En giftering. Hun var gift. Det var bare å gi opp. Jeg gir ikke opp. (Jeg gir aldri opp). Kanskje det er proforma. Jeg må få henne for meg selv. Jeg må få henne trygg. Jeg må få henne til å bli her, sammen med meg. (Skal du skru av eller på sjarmen?)
Og det der er faktisk ikke enkelt. Jeg har både fått jenter i fast følge på kroken før jeg (nei, jeg har ingen kvaler), og noen heterefile jenter har vist seg å være lesbiske når det passet dem, men denne kombinasjonen. Kvinne eller mann! Har du noen gang prøvd å sjekke opp en gift dame? Hvordan gjør man det?
Dette scenarioet tok ikke så lang tid som det kan se ut som. Det gikk bare noen sekunder, jeg rakk ikke å tenke over alt dette. Men allikevel må jeg ha gjort noe riktig. Da hun løftet hånden vekk fra bardisken tok jeg den. Jeg sa ”du er gift”, og jeg sa det på … noe kroatisk-lignende, det er ikke godt å si. Og hun svarte ”ja, vi er gift”. Og da forstod jeg sammenhengen, mannen som hadde gått. En kort latter ”jeg koblet ikke den, vil du ha noe å drikke”? Og det ville hun faktisk.
Hun fant et bord og jeg fant et glass champagne til henne og et glass billig cava til meg, og hun fant et te-lys som ikke var tent, og hun tente blant annet det (beina i kors). Vi pratet og hun pratet, hun fortalte de hadde vært gift i et og et halvt år og jeg fortalte at jeg aldri kom til å gifte meg. Hun fortalte at hun hadde et barn også som bare var noen måneder, men de hadde vært så heldige å få barnevakt i kveld (dette blir bare verre og verre), og vi snakket om Norge og hun fortalte at hun var fra Bosnia, der var resten av familien hennes og hun savnet dem veldig mye, Snart måtte hun gå fordi Daniel hadde begynt å ringe. «Jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til å gjøre her”, sa hun til slutt, og jeg svarte ”kanskje du har lyst til å møte meg igjen”. Og hun smilte. Ja.

fredag, oktober 10, 2008

Uschi's groove

Jeg var sammen med en jente en gang. Hun var fra Albania. Hun gikk sånn:

Først dunk dunk, så dunk dunk dunk. (osv)
Så hah hah, så hah hah hah. (osv)
Så a-a, så a-a-a (osv)
Så piiim-piiim, så piim-piim-piim (osv)
Så sh ... sh ... sh ... sh ... (osv)
Så g-nah, na-g-nah, na-g-nah, na-g-nah (osv)

fades out *