torsdag, november 20, 2008

selvkritikk

Jeg har bladd fram til en dag for mange år siden da kona til broren min akkurat hadde tatt livet sitt og sett hva jeg hadde skrevet om det. Svært lite, selv om den hendelsen har preget hele familien min siden da. De hadde to barn sammen og det ble i det hele tatt mye trøbbel. Broren min gikk i mental koma og ungene var det moren vår som tok seg av. Ingenting ble det samme etterpå. Hva slags egoistisk innlegg er dette da?? Herregud, jeg husker nesten ikke dama engang.

Surrealistisk. Berit har tatt livet av seg, og ... det kjennes som om jeg er forelsket i Vigdis. Tanya ringte og fortalte det da jeg og Vigdis gikk på Carl Johan. Ville ikke tenke på det, og Vigdis fikk meg til å glemme. Jeg levde i en boble sammen med henne, og boken har ikke gått ordentlig i stykker ennå. Hun er så fin ... og hun er bra, hun er så bra, så utrolig bra, og nå er hun borte. Ja, vi lå sammen. Etter en lang stund, for hun la ikke ordentlig an på meg. Vi satt og drakk hvitvin fra melkeglass på Clarion Hotell, et dobbeltrom der, vi satt og pratet om ting og tang og hun snakket om å legge seg og jeg skjønte ikke hvorfor hun ikke gjorde noen tilnærmelser. Fordi hun ikke likte meg? Men hun spurte om det var greit at vi sov i samme seng, og sa at «du har sikkert lagt merke til at jeg ikke legger an på deg», og jeg trodde hun ville fortsette med å si at jeg ikke var helt hennes stil eller noe ... men hun sa det var fordi hun ikke ville presse meg. Så da ... la jeg hånden bak nakken hennes og i håret etter at jeg hadde pusset tennene. For hun er så jævlig bra... fin. Den aller fineste, særlig kroppsbygningen, og kledd som en mafiagangsterpirat ... og vi lå sammen, og det var så fint, for jeg glemte alt og var bare i min egen lille boble, med denne damen med den fine kroppen og hyggelige stemmen. Men da hun sovnet, omsider, hun sov sikkert i bare to timer, kom jo tankene. Berit er død. Hva skjer med ungene. Hva skjer med skyldfølelsen til Lev? Han som sa så mye stygt til henne i forrige uke. You make me sick!! Men Vigdis var god å ta på. Å, hvor jeg vil ha den kvinnen ... Virkelig ... Jeg visste det hele tiden, før, underveis og etter, at denne dama, henne kan jeg bli virkelig forelsket i, om hun lar meg. For jeg ønsket det allerede da, at kjære Vigdis, lik meg, tro på meg, si at du vil ha meg. Men jeg vet ikke hva hun mener. Om noe som helst. Om hun synes det var en fin one night stand? Sikkert, tror hun hadde det fint. Men vil hun gjøre det samme flere ganger (kanskje uten å blakke seg, hun brukte to tusen kroner). Jeg vil i hvert fall. Selv om jeg ikke blir så «på» at jeg ødelegger det fine minnet om den gode opplevelsen. Vigdis, jeg vil ha deg! Mer. Masse. Hun er den beste! Surrealistisk. Fint. Er hos tante nå og har snakket med mamma. Frida skal bo hos oss fram til jul. Jeg vil ikke si mer om det. Skal sove litt. Men på rom 668 tenkte jeg det, at dette er en stor forandring. Kanskje starten på at Vigdis og jeg blir kjærester og at Berit er død. Men ... det er nok bare Berit som er død. Ting fortsetter.

Hun der Vigdis hørte jeg aldri noe mer fra.

siste del

Jeg hadde tenkt å fortelle hele historien om Bosnia men nå har jeg ombestemt meg. Jeg går rett på avslutninga. her er første del og andre del.

Kort fortalt slo han meg noe og så slo han henne veldig mye og marina hylte og beibien hylte også og jeg løp min vei. Jeg sendte henne noen tekstmeldinger senere og spurte hvordan det var med henne og unnskyldte meg og alt mulig, tror jeg til og med skrev at jeg var glad i henne (gjorde visst det), og hun svarte ganske kort tilbake og ba meg aldri kontakte henne igjen.