Første del: dame med giftering
Første gangen jeg møtte henne var på Herr Nilsen, et utested i oslo som ofte har konserter. Jeg var på jazzkonsert med noen venner, og hun var der også med mannen sin og noen av vennene hans. Jeg begynte å prate med henne, ikke bare fordi hun var lekker, men også fordi jeg hadde sett at hun ikke var helt med, og ikke hadde så mange å prate med. Da hun gikk ut for å røyke fulgte jeg etter. Jeg tente sigaretten for henne og spurte om hun likte jazz. Så da stod vi der, første gangen, og hun sjarmerte meg med sin uttale med utenlandsk aksent (østeuropere, har alltid tiltrukket meg). Vi snakket litt om jobb (hun var i permisjon nå sa hun), og om hvem vi hadde kommet dit sammen med. Den eneste hun kjente der var Daniel. (Og nei, jeg koblet ikke at de to var gift). Vi pratet ganske lenge både inne og ute, kjemien ble bare bedre og bedre, jeg merket at hennes humor var lik min, og da konserten var ferdig gikk mannen hennes (fortsatt ingen kobling) og kameratene for å spise. Hun ble ikke med, hun var ikke sulten, hun hadde møtt meg. Hun var i godt humør og han virket også glad for at hun hadde funnet noen å prate med. Den neste røyken delte vi, hun hadde én igjen og jeg påstod at jeg ikke hadde flere. (Ja, jeg innrømmer at jeg bruker noen av de dårligste triksene i boka. Men det er faktisk ganske ofte at de funker.)
Vi gikk inn, og jeg bestilte tre fernet branca mens hun gikk på toalettet. Jeg trengte å mote meg opp litt så jeg drakk den ene i en fei. Da hun kom tilbake hadde hun frisket opp lebestiften sin, og ja, jeg ble ganske mo i knærne, jeg tenkte at det hadde hun gjort for meg, at denne dama var heit. Og kanskje interessert. (Kanskje vi kunne spise frokost sammen til og med ...)
”har du noen gang drukket fernet branca”, spurte jeg. Det hadde hun ikke og grimasen hun lagde da hun drakk fikk meg til å le, samt å kikke litt for lenge på henne, selvfølgelig, det skjer stadig når jeg er lettere berusa (åå, klønete meg. Hvis hun ikke har skjønt at du vil ha henne ennå så skjønner hun det i hvert fall nå). Hun hostet litt og snudde seg mot baren. La hendene på disken. (Nå, hvordan tolker man det. Jeg vet ikke. Hun er tilgjengelig, hun er ikke. Hun vil, vil hun, ikke. Hun er – tidenes utfordring.) Og det var da jeg så det. En giftering. Hun var gift. Det var bare å gi opp. Jeg gir ikke opp. (Jeg gir aldri opp). Kanskje det er proforma. Jeg må få henne for meg selv. Jeg må få henne trygg. Jeg må få henne til å bli her, sammen med meg. (Skal du skru av eller på sjarmen?)
Og det der er faktisk ikke enkelt. Jeg har både fått jenter i fast følge på kroken før jeg (nei, jeg har ingen kvaler), og noen heterefile jenter har vist seg å være lesbiske når det passet dem, men denne kombinasjonen. Kvinne eller mann! Har du noen gang prøvd å sjekke opp en gift dame? Hvordan gjør man det?
Dette scenarioet tok ikke så lang tid som det kan se ut som. Det gikk bare noen sekunder, jeg rakk ikke å tenke over alt dette. Men allikevel må jeg ha gjort noe riktig. Da hun løftet hånden vekk fra bardisken tok jeg den. Jeg sa ”du er gift”, og jeg sa det på … noe kroatisk-lignende, det er ikke godt å si. Og hun svarte ”ja, vi er gift”. Og da forstod jeg sammenhengen, mannen som hadde gått. En kort latter ”jeg koblet ikke den, vil du ha noe å drikke”? Og det ville hun faktisk.
Hun fant et bord og jeg fant et glass champagne til henne og et glass billig cava til meg, og hun fant et te-lys som ikke var tent, og hun tente blant annet det (beina i kors). Vi pratet og hun pratet, hun fortalte de hadde vært gift i et og et halvt år og jeg fortalte at jeg aldri kom til å gifte meg. Hun fortalte at hun hadde et barn også som bare var noen måneder, men de hadde vært så heldige å få barnevakt i kveld (dette blir bare verre og verre), og vi snakket om Norge og hun fortalte at hun var fra Bosnia, der var resten av familien hennes og hun savnet dem veldig mye, Snart måtte hun gå fordi Daniel hadde begynt å ringe. «Jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til å gjøre her”, sa hun til slutt, og jeg svarte ”kanskje du har lyst til å møte meg igjen”. Og hun smilte. Ja.
