Andre gangen var hjemme hos meg

Andre del: dame med giftering

Andre gangen var hjemme hos meg.

En tekstmelding. Hun spurte om jeg ville ta en kaffe med henne. Jeg sa ja, og spurte om hun kunne komme oppom hos meg først, så kunne vi gå ut etterpå. (Sleipt). Jeg visste at enten har hun tenkt på meg, eller så har hun det ikke. Hvis hun hadde tenkt på meg, så var det bare å sette i gang og forføre henne. Og hvis ikke, vel, hvorfor ville hun møte meg da? Venninne?! Jeg tok sjansen på det første og bestemte meg for å legge alt i dette andre møtet, går det ikke andre gangen så går det aldri! Og dessuten, hun kommer ikke til å ta noe initiativ. Hun vil legge alt på meg.

Så hun kom. Med barnevogn. Hun hadde dratt barnevogna med seg hele veien opp trappa og jeg bor i tredjeetasje. Men hun kom inn og ungen sov som en stein. (Takk gud. Veldig fin beibi men den greia er ikke for meg).

Uansett, jeg fikk det til, og hvordan kan sikkert opptil flere lære av: du går ut i fra at en sånn kvinne er sliten, fordi hun må gjøre alt selv, og fordi hun bærer tungt. Dessuten er det typisk damer på hennes alder (og oppover) å være slitne. Du sier ”blir du ikke sliten av å gjøre alt selv, av å bære den vogna opp helt alene? Jeg kunne ha hjulpet deg. Forresten er jeg ganske flink til å massere, jeg har gått på kurs ..." (Blunk blunk). Det var løgn, jeg har ikke gått på kurs. Jeg tror ikke jeg sa det på en fullt så flåsete måte heller, bare nokså flåsete, men så lenge det er ispedd det rette kroppspråket så er ikke flåsete utsagn noe problem. ”Ja, og så kommer du jo fra et sånt kurbadland, gjør du ikke?”. (Gjorde hun det? Eller er det en mer sentraleuropeisk greie?).

La ungen sove og takk gud. Nei, jeg ber aldri. Men jeg ba litt. Denne gangen. Jeg ville ha henne. Plutselig var hun the main attraction. (Men hvorfor det!)

Kanskje jeg ikke skal gå inn på for mange detaljer, det blir en jævla klisjé. Men man kan vel si det sånn at hun hverken sa ja eller nei, og gjorde hverken fra eller til. Hadde hun vært full burde jeg sikkert tenkt meg om, men dama var klinkende edru. Så jeg kledde av henne. Ja jeg kledde av henne, og hun skjønte hvor det bar. Jeg gikk ut i fra (visste) at hun var en jomfru i min verden (det er bombesikkert, men gud vet hvor mye rart hun gjorde med den mannen sin og sikkert andre menn opp igjennom årene).

Så, hvordan endte det? Jo, hun var avkledd, og jeg hadde fått henne i min seng (sofa), jeg var fullt påkledd, og hun kom, faktisk (veldig fornøyd), men så begynte hun å grine.

Ja, hun grein, og ja, det har skjedd før. Spesielt med de som hverken har gjort fra eller til. Men jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal takle det. ”Unnskyld”, sa jeg, og hun sa ingen ting, bare gråt enda mer. ”Hva har jeg gjort”, sa jeg, og øynene hennes var fulle av tårer. ”Ingenting”, sa hun. Og at det var hennes egen feil. Hun ville gjemme seg for meg, hun var naken med øyne som hovnet opp og maskara som rant, og noen merkelige hulk. ”Likte du det ikke” sa jeg. (Selvfølgelig gjorde hun det) og hun svarte ”jo”, og jeg spurte ”angrer du”, og hun visste ikke. Jeg sa noe flåsete om at det kanskje var litt emosjonelt første gangen med en dame (avslørt). ”Du vil ikke se meg igjen” sa jeg, og hun svarte ”jeg vet ikke”. Stille, kledde på seg klærne. Jeg hjalp henne ned med barnevogna og sto som en tåpe igjen på asfalten da hun gikk. (Hvor mange kjenner seg igjen i dette?)

Og først senere skjønte jeg hvorfor hun gråt. Hun hadde vært utro for første gang, og hun hadde mistet kontrollen på seg selv.

Med tungt hjerte gikk jeg ut og jeg tenkte jeg skulle drikke meg full. Kanskje finne noen jeg kunne syte til om hvor vanskelig kvinnfolk kan være. En eldre mann, like full som jeg, av den typen som liker å høre om sånt, og er helt enig; "dama er ei heks!". Glemme, glemme, glemme.

Men så. Jeg er ikke helt sikker på når. Kanskje det var om kvelden, eller dagen etter. Jeg fikk en tekstmelding fra henne. Jeg vil møte deg igjen. Mange ganger.