mandag, juli 06, 2009

slags brev

Vi var naboer på jobben. Jeg jobbet i en bokhandel det året, en bokhandel med innebygd kafé, og dette var før røykeloven, hun var servitør på en restaurant ved siden av.

Hun var ofte innom bokhandelen før hun begynte på jobb. Hun leste mye bøker, fordi hun kjørte fire timer med buss hver dag. Jeg anbefalte henne bøker, og ga henne gratis kaffe siden hun var en nabo.

Jeg merket at jeg begynte å vente på henne om dagene. Hun kom, og liksom, løftet meg opp. Jeg fortalte meg selv at jeg hadde alt under kontroll, at hun bare var et innslag som gjorde dagene mindre kjedelige.

Men så kom de første tankene. Ufrivillige, påtrengende tanker (jeg var jo lykkelig med Sheila).

Og jeg skrev dette brevet som jeg gjemte.

Jeg merker at jeg ble helt tom da du gikk. Jeg likte det da du bare satt der med kaffen din etter at de andre hadde gått, selv om jeg ikke snakket så mye med deg, og jeg likte ikke at du gikk uten å si hadet. Jeg burde kanskje fulgt bedre med, kanskje du kikket etter meg? Jeg vet ikke, for jeg turte ikke se så mye i din retning, selv om jeg tror jeg så mer mot deg enn normalt. Kanskje la du merke til det skjelmske smilet mitt. Jeg håper nesten det. Jeg vil at du skal forstå at jeg liker deg. Jeg skulle så gjerne sagt det til deg. Men det ville nok hørtes tåpelig ut, for jeg burde ikke. Du har jo sett oss, meg og Sheila. Vet du at hun er kjæresten min, at vi er så godt som gift?

Hver gang jeg ser deg skulle jeg ønske jeg var singel. Og jeg håper at du er det, selv om jeg egentlig ikke tror det. Hvorfor skulle du ellers ikke bodd nærmere jobben? Kanskje det er datteren din, kanskje hun bor der borte.

Jeg ville gjerne lånt deg flere bøker. Jeg har tenkt mye på det, men jeg kommer ikke på noen som er verdige nok. Helst noe storslagent og fengende, noe du ville huske, og tenke på boken og tenke på meg samtidig.

For jeg tenker på deg. Jeg har prøvd å la være. Et bilde av den litt solbrente nakken din. Og jeg har stoppet tanken der, visket den ut. Men av og til så lar jeg dem bare komme. Og lar dem gå ganske langt.

Jeg tenker på leppene dine, jeg later som jeg kysser dem. Jeg holder deg i hendene og så over håndleddene og vi kysser; jeg pleier ikke kysse så lenge, men deg kysser jeg lenge, vi står utenfor en dør, og du er sterk. Du løfter meg opp mot døra.