torsdag, oktober 30, 2008

Dagbok 97-98 (fjorten år)

28. november 1997. Du tar opp sigaretten. Jeg vil ha den røyken. Du står og snakker med hun jenta. Og ser ikke på meg i det hele tatt. Ikke før vi sitter i det rommet. Ikke før du kommer borti meg med albuen, snur deg, og smiler ... og jeg blir så forvirret, og rødmer, og lurer på om du kan se det. Og så ser jeg ned i bordet.

8. mars 1998. Jeg står på fortauet og du og noen går forbi. Du vinker. Og jeg vinker. Og så fikk jeg noe å dele ut. Og så kommer du. Og så snubler jeg. Og så spør du hvordan det gikk, tror jeg. Og jeg svarer noe fantastisk, dessverre uten lyd. Kanskje det var «bra». Kort og greit. Hvem vet. Ingen kunne høre det. Jeg burde kanskje ha snubla oppå deg. Ja, jeg skulle gjort det. Vi kunne ligget på bakken. Vi kunne ha ledd sammen. Det er ille nok å snuble foran noen. Og så i et tog, til og med. Herregud.

Og så kom du bort til meg etterpå og sa noe om at det var veldig kaldt ... eller noe. Og jeg sier «ja». Jeg tror jeg sier ja, i alle fall. Men ja, det er kaldt. Og veldig glatt. Men så kom det flere som snakket med deg. Veldig mange gutter, faktisk. Og jeg står der bare. Og så går jeg.

Jeg hører på noen som roper i en megafon og noen som diskuterer bla bla bla med hverandre og JO! Og NEI! Sier de og så står du ved siden av meg. Og så mumler du et eller annet om at du må gå. Så står du der borte i den andre siden av ringen før du og vennegjengen din går.

1. mai 1998. Jeg kan se deg. Du har en annen jakke på deg. Det er ganske varmt og noen holder en tale. Du går rundt og selger blader. Vet du ikke at jeg kan kjøpe? Selg til meg! Men jeg har ingen penger. Greit nok det. Dessuten vet jeg ikke hva jeg skulle ha sagt uansett.

Når jeg ser på deg og du ser på meg og du sier «hei» og jeg sier «...» eller noe sånt. Kanskje du begynner å lure på om jeg er stum. Men det virker ikke som om du bryr deg noe særlig. Kanskje du ikke vet hva jeg gjorde med den gutten, men allikevel syns du jeg er en tåpe. Alt det andre jeg har gjort er også nok til at jeg er en idiot.

Du snakker mye med hun i den grønne bunaden. Men ikke at jeg bryr meg. Ikke faen! (Liker du henne).

Si noe til meg! Jeg skal være så mye smartere neste gang. Jeg skal snakke. Jeg skal si noe lurt ...

10. juli 1998. Du var på jernbanestasjonen og det var jeg også. Det var bare oss og en eller annen Elvin eller hva han het. Men han gikk sin vei og du spurte hvor jeg hadde vært i sommer. Jeg hadde vært i Tromsø, og Bodø, og Bardufoss, og mange andre steder borti der ... sa jeg. «Nordnorge», retter du meg. «var det fint der da», spurte du. Eller SA du. Det var ikke et spørsmål.

Jeg visste du hadde fått en kjæreste. Elvin snakket om deg og den der kjæresten din og jeg hørte det jo. Og dere hadde vært på en lang ferie sammen og hatt det så fint. I syden. Jeg ble ikke lei meg for det. Bare overrasket. Og så ble jeg ganske irritert, faktisk, da du sa jeg skulle ha barnebillett fordi jeg ikke var fylt femten. Din helvetes idiot, jeg liker ikke at du sier sånt! Vet du ikke hvor nervøs jeg har vært for å treffe deg? Forresten fyller jeg femten om fire dager.

Da Elvin snakka om den der kjærlighetsferien din snakka du ikke med meg mer. Og du så ikke på meg heller. Men det gjør ingenting for jeg er likegyldig til deg. Du er ikke så pen heller, du har en kvise på haka. Og du er ikke så mystisk og spesiell og annerledes. Forstår du ikke at jeg ikke bryr meg om deg. Skjønner ikke hvorfor jeg har vært så dum og tenkt så mye på deg. Jeg kommer ikke tilbake mer nå.

Ingen kommentarer: