Til helvete med konsekvensene

Nå har jeg forsøkt alt. Jeg har oppsøkt mennesker jeg trodde ville få meg på andre tanker. Dette mennesket som jeg har begjært, og som jeg trodde jeg fortsatt begjærte, som får meg til å føle meg som en vakker voksen kvinne. Og så, i det avgjørende øyeblikket, når jeg ikke skulle tenke, bare føle, dukket ansiktet ditt opp, blikket ditt da du så meg i øya sist jeg så deg. Blikket ditt, som lo av frustrasjon.

Faen ta deg. Som alltid smiler til meg. Og ler. Og jeg kan ikke egentlig smile tilbake. Jeg forsøker, men det blir bare tull. Tipper jeg bare ser sur ut, som om jeg alltid kjeder meg, eller tenker på det alvorlige i livet. Når du er i nærheten, blir jeg selvbevisst som en saltstøtte. Jeg legger bånd på meg selv. Jeg forsøker å ha kontrollen. Det er derfor jeg ikke gir det noen tegn på at jeg fortsatt vil. Som når vi var alene, og jeg bare takket for meg og gikk. Kunne jeg sagt noe, da? Kunne jeg stoppet opp, og sett på deg, om det var noe der, om det var noe igjen? Jeg turte ikke. Jeg var redd.

Jeg som aldri er redd. Du får meg til å føle meg som om jeg er 14 år.

Jeg var ikke redd deg den gangen, da alt dette begynte. Det var Hakuna Matata. Hvorfor grep jeg ikke sjansen da? Hvor kommer denne jævla moralen fra. Hadde det bare vært deg, alene, da, hadde jeg latt det briste eller bære. Jeg har blitt avvist mange ganger, jeg tåler det. Men nå kan jeg ikke si noe til deg, for jeg vil ikke du skal tro jeg er umoralsk, et dårlig menneske, egoistisk, uten respekt for andres forhold og andres følelser. Jeg håper du skjønner at jeg det er derfor jeg ikke sier noe, og ikke gir deg noe. Jeg har respekt for deg, og dermed også henne. Jeg vil ikke gjøre ting vanskelig for deg. Men jeg skulle ønske jeg kunne si dette til deg: Ja, jeg vil ha deg. Jeg er her. Du får det du vil ha.

Det er du som må gi meg noe. Et tegn. Kom til meg.

Jeg vil ha en bit av deg. Det går ikke over!

Kan du ikke bare gi meg et kyss, på munnen. Så blir vi ferdig med det. Så får jeg et svar! Så får jeg vite. Hvordan det er. Hvordan du er. Jeg har lurt på det så lenge ...

Og så kan vi lukke øynene. Jeg trenger ikke se deg naken. Vi kan skru av lyset. Jeg vil bare kjenne deg. Oppå klærne. Og etterpå under. Jeg vil holde deg inntil meg. Jeg vil smyge en hånd under skjorta di. Jeg vil klemme deg hardt inntil meg, og høre pusten din. Bare dette.

Jeg tror at det holder for meg. Du trenger ikke gjøre mer enn det. Du trenger ikke gå over noen grense. Jeg vet selvsagt at, hvis jeg først har deg inntil meg, så vil det ikke være nok. Men nå er det nok. Denne tanken. Bare la meg føle deg.

Tror du vi er fortapt, med en gang vi begynner?

I want to come over!