Hun stikker innom meg på jobben. Vi snakker om påskefeiring, og hun forteller at hun skal ha datteren sin i helgen, de skal ikke være sammen hele uken fordi da skal jenta være hos faren sin, hun får bare se datteren hver tredje helg og hun er selvfølgelig lei seg. Hun snakker om advokatutgifter og rettsaken for å få lov til å se henne i det hele tatt, den hadde kostet henne førti tusen, men mer hadde hun ikke råd til. Jeg ser henne i øynene, hun er rolig og sympatisk med et sobrunt ansikt, og jeg kjenner en trang til å gi henne alle pengene hun trenger til en ny rettsak. Hadde jeg vunnet i lotto ... men det er absurd, denne kvinnen kjenner jeg kun såvidt.
Jeg tar meg selv i å se på leppene hennes, og nakken hennes når hun snur seg, og jeg kjenner hvordan hjertet mitt synker langt ned i brystet når jeg skjønner at jeg har sett på henne sånn. Jeg har sett på kroppen hennes og hatt lyst til å hjelpe henne. Jeg tenker på Sheila og får dårlig samvittighet og litt panikk. Tenking er utroskap.
Hun skal til å gå, drikker fort opp kaffen, hun er like naturlig som da hun kom, og spør meg når vi ses igjen. (Jobber du i morgen?). Jeg svarer så nøytralt jeg kan og unngår øynene hennes, isteden fester jeg blikket et sted på cd-hylla bak henne, sier hadetbra og ser ikke etter henne når hun går.
Jeg setter meg på do og banner, mens jeg forestiller meg at jeg stryker henne over armene og kysser henne i nakken, og bestemmer meg for å unngå henne fra nå av. Hvis hun kommer tilbake i morgen skal jeg la være å se henne i øynene, jeg skal finne på noe annet å gjøre, stikke av når hun kommer. Og jeg skal være veldig snill med Sheila i kveld.
Når jeg kommer hjem fra jobben sitter Sheila i sofaen og ser på TV. Jeg kysser henne i nakken og stryker henne over armene og legger henne i bakken, det hele går veldig fort og jeg lukker øynene når Sheila drar fingrene gjennom håret mitt. Vær så snill og ikke si noe nå, for det er ikke deg jeg tenker på. Men Sheilas stemme hvisker at hun elsker meg, og jeg kan ikke annet enn å holde henne tettere inn til meg.
tirsdag, april 07, 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
posten forklarer veldig godt noe jeg tror mange opplever og føler. Spørsmålet er om det er "verdt det" - for som regel er slike "infatuations" (jeg er trøtt og finner ikke det norske ordet) bare nettopp det - begjær som går over... er det verdt det, blir da spørsmålet...
Det er ikke verdt det, men det er ikke alltid det er viljen det står på. Det er mer som å bli dyttet utfor et stup. Det er jo kjempegøy å fly litt, få frisk luft, kjenne friheten og og at du lever (inntil videre)
hmm.. jeg hadde den samme følelsen i går. Ikke det at jeg var sammen med jenta som sa det til meg, langt i fra. Også lurer jeg virkelig: hvordan kan man være sammen med samme person over lang tid uten å oppleve det? Bare et lite, flyktig øyeblikk?
Jeg tror ikke man kan det, være sammen med noen i mange år uten å tenke minst én sånn tanke. Det er ikke alltid så lett å kontrollere tanken, men det burde være lett å kontrollere handlingene sine, og hvilke situasjoner man velger å sette seg i. Jeg syns det må være lov å tenke (nesten) hva man vil, så lenge man er klar over at tanken kanskje forandrer følelsene dine. Problemet mitt er at jeg ikke eier selvkontroll.
Jeg leste et sted at jo lenger tid et forhold har vart, jo større er sjansen for at en av partene er utro. Det blir altså ikke sikrere med årene, du kommer ikke over noen kneik ... har du vært gift i 20 år er derfor ikke forholdet sikret fra utroskap (statistisk sett), tvert imot, det blir bare verre og verre ...
Legg inn en kommentar